3 hours ago
2
Det er søndag den 27. juni 2004 i den luksuriøse småbyen Laguna Niguel i den amerikanske delstaten California.
Jane Thompson (72) møtte ikke opp til en operaforestilling kvelden i forveien, som hun skulle se med en venninne. Dette er ulikt Jane, siden hun alltid sier ifra når hun blir forsinket eller må kansellere.
Derfor oppsøker et par venninner Janes hus ved femtiden denne søndagen. På dørmatten ligger flere aviser som ikke er hentet inn. Ingen åpner når de banker på døren.
De går rundt til baksiden av huset. Verandadøren står åpen. De roper på Jane inn i huset, uten å få svar. De tør ikke gå inn, men ringer heller politiet.
Drept i sin egen stue
Etter noen minutter ankommer politiet. De går inn den åpne verandadøren. Der finner de 72-åringen liggende ved siden av en sofa i stua. Hun er død.
Hun har ligget der en stund, minst et par dager. Det er mye blod, både på Jane, gulvet og veggene. Alt tyder på at hun ble drept med et voldsomt sinne.
Politiet har lite å gå på når etterforskningen starter. Jane jobbet tidligere for filmstudioet Paramount, og var på et tidspunkt sekretæren til den amerikanske komilegenden Jerry Lewis. Hun var ugift uten barn.
Jane hadde et stort nettverk av venner og tidligere kolleger, men ingen fiender.
Politiet begynner derfor med å banke på dører hos naboene, men ingen av dem har sett eller hørt noe mistenkelig.
De undersøker lignende hendelser i området, og oppdager at nabolaget var rammet av to innbrudd i april og mai 2004, en måned før Jane ble drept. Innbruddene ble aldri løst av politiet.
Politiet snakker så med Janes bestevenninne, filmprodusenten Marian Rees (77). Marian avslører at hun og Jane var mer enn bare venner, og at de hadde vært i et romantisk forhold i mange år.
Jane hadde en livsforsikring hvor Marian var mottaker av forsikringspengene, og politiet spekulerer på om det kan ha vært et økonomisk motivert drap.
Men politiet dropper teorien snarlig, siden Jane og Marian hadde etter alle skussmål et godt forhold. Marian har i tillegg vanntett alibi i tidsrommet da Jane ble drept.
Utsatt for innbrudd tidligere
En av Janes venner forteller politiet at Jane skal ha blitt utsatt for to innbrudd i ukene før drapet. Under innbruddene – som Jane aldri politianmeldte – ble det frastjålet smykker, parfyme og et par kredittkort.
På telefonsvareren til Jane hører politiet talemeldinger fra et forsikringsselskap, som handler om at de stjålne bankkortene hennes har blitt brukt i flere forretninger.
Politiet kontakter kredittkortselskapet for å få mer informasjon, og de får utlevert kontoutskriften. Det er særlig to kjøp – to uker før drapet – som gir politiet hjelpsomme ledetråder: To restauranter hadde mottatt store matbestillinger på Janes kredittkort. Begge kvitteringene er signert av «Sam Adler».
Det er ingen Sam Adler som har dukket opp i etterforskningen. Men politiet minnes da de gikk dør til dør blant Janes naboer. En 15 år gammel gutt – som bor med familien sin rett overfor Janes hus – var veldig nysgjerrig på hva som hendte med henne. Navnet hans er Sam Nelson.
Politiet legger også merke til at et av nabohusene som ble utsatt for innbrudd før Jane ble drept, tilhørte en familie hvis etternavn er Adler. Det spekuleres på om innbruddstyven har «stjålet» Adler-navnet og brukt det som et alias.
Presset i avhørsrommet
Sam Nelson er – tross sin unge alder – en vaneforbryter, og er for tiden prøveløslatt fra et ungdomsfengsel.
Politiet oppsøker de to restaurantene som mottok matbestillinger, betalt med Janes bankkort. De har med en rekke bilder av tenåringsgutter – inkludert et bilde av Sam – for å se om de kan identifisere hvem som kjøpte maten. Uten å nøle pekes det på Sam Nelson.
De oppsøker Sam og ber ham bli med på politistasjonen for avhør. Politiet avslører ikke at de vet at han har brukt Janes kredittkort. De lar ham bare prate.
Samtalen går fint og rolig for seg, inntil samtaleemnet beveger seg over til kredittkortene. Sam forteller at han tilfeldigvis hadde funnet Janes veske i nabolaget, og at han hadde stjålet og brukt kredittkortene til å kjøpe mat for 900 dollar – deriblant 14 hummerhaler og 14 biffer – som han delte med venner.
Politiet er ikke overbevist om at Sam fant vesken hennes tilfeldig. Særlig fordi Sam påstår at han fant den tre dager etter at all maten ble bestilt med kortene hennes.
De konfronterer ham med dette, og etter hvert innrømmer Sam at han brøt seg inn i Janes hus – to uker før drapet – og stjal kortene.
Sam, som føler presset i avhøret, innrømmer etter hvert at han sto bak begge innbruddene hos Jane.
Hevder han fikk panikk
Etterforskerne føler seg sikre på at Sam er gjerningsmannen, selv om han tviholder på at han ikke drepte Jane. Politiet legger derfor ut en felle for ham: De påstår at Sams DNA er funnet på kroppen til Jane. Dette er ren løgn, siden DNA-resultatet ikke har kommet tilbake fra laboratoriet.
Sam sliter med å finne ordene for å forklare hvordan hans DNA kan ha kommet på Jane, og politiet spør om han vil være mer komfortabel hvis han skriver det ned i form av et brev, fremfor å snakke muntlig om det.
De gir Sam penn og papir, og etter litt nøling begynner han å skrive. Når han er ferdig, leser han brevet høyt for etterforskerne. Brevet viser seg å være en tilståelse.
Sam skriver at han trengte reisepenger for å besøke broren sin i en annen delstat, og at han bestemte seg for å stjele fra Jane ved å gjøre et innbrudd i huset hennes for tredje gang.
Han kom seg inn i huset via verandadøren, men oppdaget raskt at Jane sov på sofaen da han kom inn. Mens han romsterte rundt i jakten etter verdisaker, våknet Jane. Sam forklarer at han «freaket ut» og slo henne flere ganger i hodet.
Deretter løp han hjem i panikk og hentet en hammer. Han vendte umiddelbart tilbake til Janes hus, og slo henne brutalt til døde med hammeren.
Sam tilstår i tillegg til at han er ansvarlig for de andre innbruddene i nabolaget.
Dømt
Avslutningsvis forteller Sam til politiet hvor han kvittet seg med flere av Janes smykker, samt drapsvåpenet og klærne han var iført da han begikk ugjerningen.
På stedet Sam beskriver, finner politiet en plastpose med mer enn 40 smykker, flere parfymeflasker, klærne han hadde på seg, og hammeren han drepte Jane med. Klærne har blodflekker, som DNA-testing bekrefter kommer fra Jane.
Etter at brevet er lest opp, arresteres Sam og siktes for drap og innbrudd. På grunn av brutaliteten blir han stilt for retten som voksen.
I 2008 – fire år etter drapet – blir Sam funnet skyldig på alle tiltalepunkter, og dømmes til 25 år til livstid i fengsel.
Hvis Sam hadde vært over myndighetsalder da drapet skjedde, ville han aldri ha fått mulighet til å bli prøveløslatt.
Denne historien fra virkeligheten er hentet fra true crime-serien «The Real Murders of Orange County», som er tilgjengelig på strømmetjenesten TV 2 Play.
English (US)