Mitt poeng var aldri å peke finger mot Pride

3 weeks ago 12

Reaksjonene på mitt forrige innlegg var omtrent som ventet. Noen valgte å tolke det i verste mening, og det får være greit.

Jeg tror de fleste som leste det med et åpent sinn, forsto intensjonen: Dette handlet ikke om å angripe noen. Det handlet om å løfte frem verdier som mange av oss fortsatt holder kjært – og som fortjener en plass i samfunnsdebatten.

Vi lever i en tid hvor det å si noe positivt om tradisjon, familie og ansvar nesten automatisk blir stemplet som «reaksjonært» eller «hatefulle holdninger». Det er en uheldig utvikling. For det burde være fullt mulig å mene noe godt om det trygge og kjente – uten å bli mistenkeliggjort.

Mitt poeng var aldri å peke finger mot Pride, jeg nevnte det forøvrig ikke i det hele tatt. Likevel er det stort sett forhold rundt Pride som svares tilbake. Mitt poeng var derimot å si noe for: For foreldrerett, for balanse i skolen, for historiske verdier, for familien, for disiplin, for dannelse, rett og slett for rom til å diskutere uten å bli demonisert. For at fellesskapet skal bygges på noe vi har til felles – ikke bare på individets rett til å definere alt selv.

Jeg mener:

Vi trenger familien som samfunnets viktigste byggestein.
Vi trenger lærere med autoritet og trygge rammer i skolen.
Vi trenger helsekøene kortet ned før milliardene sendes ut av landet.
Vi trenger en åpen og ærlig samtale om integrering og kulturelle forskjeller – uten at det stemples som «fiendtlig».
Og vi trenger å kunne feire 17. mai, Julaften, også Pride for de som måtte ønske det – uten at det ene utelukker stolthet for det andre.

Dette handler ikke om å ta fra noen retten til å være seg selv. Det handler om å gi rom til flere stemmer. For ytringsfrihet er ikke bare retten til å rope høyt – det er også retten til å si ifra på en måte som utfordrer tidens strømninger, uten å bli hetset eller kansellert.

Vi må ikke bli et samfunn der stillheten vinner fordi folk er redde for å si det de mener.

Jeg tror mange kjenner på det samme. Og derfor kommer jeg, som stortingskandidat for PP Vest Agder, sammen med vår førstekandidat, Helen Rosvold Andersen, til å fortsette å si det vi tror på – med respekt, med fasthet, og med et lite smil rundt munnen. For det er faktisk mulig å være uenig med stil. Vi våger, tør og evner, og ikke minst vi bryr oss.