Miriam ble drept. Søstrene frykter det kan skje igjen.

– Nå er det nok. Vi vil snakke høyt.

Det sier de tre søstrene til drapsofferet Miriam Daniela Ayres Cea, som ble drept utenfor Boots Apotek i Arendal april i fjor.

De sitter i en sofa i et stort, hvitt hus, i en liten by på Sørlandet.

Utenfor skinner solen. Blomstene på epletreet er straks i full blomst.

Inne i sørlandshuset sitter tre søstre i dyp sorg, og med et sterkt sinne. Det er litt over ett år siden sist de så søsteren i live.

En 64 år gammel mann ble i Agder tingrett dømt for drapet. Han nekter straffskyld og har anket dommen til lagmannsretten.

Nå krever søstrene at personer som blir dømt til tvungent psykisk helsevern med alvorlig volds- og drapshistorikk, stenges inne på livstid.

– Har du drapshistorikk og er psykisk syk, er du for farlig for samfunnet, mener de.

Frykt

Søstrene tenker ofte på om drapet kunne vært unngått.

– Hva om han hadde blitt tvangsinnlagt tidligere? Da kunne dette vært stoppet. Miriam ble drept, og vi betaler prisen resten av livet, sier den eldste søsteren.

Søstrene er redde for å bli gjenkjent av gjerningsmannen, og er derfor anonymisert.

Anis A. Kanbar er forsvarer for mannen som er dømt for drapet.

Han mener søstrene ikke har noe å frykte. Klienten skal aldri ha gitt uttrykk for at han er ute etter dem.

Miriams søstre mener den dømte 64-åringen må sperres inne på livstid. Forsvareren ønsker ikke å kommentere det.

– Det er retten som avgjør det spørsmålet, sier han.

Apotekdrapet

Tirsdag 2. april 2024 blåser det kraftig i Arendal. Støv fra nyfeid brostein fyller luften i gatene.

Denne vårdagen er Miriams første arbeidsdag etter påskeferien.

Ektemannen har kjørt 35-åringen til jobb på Boots Apotek i Arendal sentrum.

Like før klokken ni går Miriam ut i gaten for å sette fram et kampanjeskilt.

Miriam er liten av vekst, bare 158 centimeter høy, men bærer det tunge aluminiumskiltet ut i den sterke vinden.

Plutselig kommer en mann bakfra.

Uten forvarsel hugger han Miriam i halsen med en kniv – raskt og med voldsom kraft.

Et overvåkningskamera fanger opp hendelsen.

Mannen kaster kniven i en grønn søppelkasse få meter unna, og spaserer videre.

Utenfor kjemper Miriam seg opp steintrappen som leder inn til apoteket. Hun går inn den store, brune tredøren.

Blodig og med hendene presset mot halsen roper hun til andre ansatte.

– Hjelp. Jeg får ikke puste, sier Miriam.

Så faller hun om i armene på en kollega.

– Hun så på meg med frykt i øynene. Jeg tenkte at hun kom til å dø, sa kollegaen i retten.

En annen kollega roper til nødsentralen på telefonen at de må skynde seg.

Den idylliske kystbyen Arendal, vanligvis forbundet med is og båtliv, er nå forvandlet til et kaos.

Ambulanser og politibiler fyller området utenfor det gamle bygget.

Men livet til Miriam ender der. På et gulv inne på arbeidsplassen sin.

Telefonsamtalen som endret alt

Samme dag blir Miriams eldste søster oppringt av en prest.

Stemmen i andre enden er alvorlig. Miriam er død.

Overveldet av panikk hiver familien seg i bilen, desperate etter å få vite hva som har skjedd.

Storesøsteren forteller at hun ikke rakk å gråte. Hun måtte være den som informerte resten av familien.

– Jeg ringer søsknene mine én etter én, hører dem skrike og gråte. Vi må planlegge hvordan vi skal fortelle våre foreldre at deres elskede datter er drept.

Smerte. Desperasjon. Frykt. Panikk.

Slik beskriver søstrene tiden etter drapet.

– Vi gjenopplever smerten og opplevelsen hennes hver eneste dag. Så fort vi ser en kniv, noe rødt, så ser vi for oss det Miriam opplevde.

Hun forteller om det hjerteskjærende synet av søsteren som halter opp trappen og inn døren, på desperat jakt etter hjelp.

– Kollegaene til Miriam som sier: «Ikke sovne, ikke sovne». Alt hun ønsket å si, men aldri fikk sagt.

Uprovosert og tilfeldig

De neste dagene pågikk det en intens politijakt i Arendal.

I mellomtiden lå skjærgårdsbyen stille, men tung av uro.

To dager senere ble 64-åringen pågrepet.

Det endte med en drapstiltale etter en omfattende politietterforskning.

I retten i april kom det fram at drapet på Miriam framsto som tilfeldig og uprovosert, og at drapet ikke var den første truende episoden til 64-åringen.

Søstrene forteller at flere lokale i Arendal beskrev mannen – som senere ble tiltalt for drapet – som en truende skikkelse i nærmiljøet.

– De sa at de ikke var sjokkert da de forstod hvem som var tiltalt.

Nå retter familien blikket mot de som har makt:

– Hvordan kunne dette skje?

Tidligere trusler og dommer

Mannen er tidligere domfelt, og har vært innlagt flere ganger siden 2016.

Kun måneder i forveien truet han to unge gutter med kniv. Retten mente det var tilfeldigheter som gjorde at ingen ble skadet eller drept.

Fire år før drapet på Miriam ble han dømt for trusler mot Nav-ansatte.

Ingen vurdering av voldsrisiko

Et halvt år etter drapet kom Statsforvalteren i Agder med en tilsynsrapport som undersøkte om 64-åringen fikk forsvarlig helsehjelp.

Statsforvalteren konkluderer med at mannen fikk forsvarlig helsehjelp året i forkant av drapet.

Ifølge tilsynsrapporten vurderte ikke Sørlandet sykehus voldsrisikoen, selv om mannen hadde en historie med flere alvorlige hendelser.

Mannen har vært innlagt på psykiatrisk avdeling ved flere anledninger.

Ifølge sykehuset ble det ikke gjort noen vurdering av voldsrisiko fordi mannen ikke var henvist med problematikk knyttet til vold eller trusler.

Det står også at han hadde takket nei til en individuell plan for oppfølging.

Randi Rosenqvist regnes som en av Norges fremste rettspsykiatere. Hun mener vurderingene i slike saker ofte er uklare:

– Vurderingene er alltid så sladdet at det er umulig å se hva Statsforvalterne har lagt til grunn, sier hun.

I slike tilsynsrapporter blir informasjon om pasienter markert med svarte striper for å verne om taushetsplikten, noe som gjør det utfordrende å få en forståelse av innholdet.

Mener han er frisk

Mannen som er tiltalt for drapet på Miriam, mener selv at han er frisk.

En rapport gjort av rettspsykiatere peker på at mannen har en psykoselidelse som kan spores 7–8 år tilbake i tid.

I 2022 fremstod han paranoid og hadde forfølgelsestanker, ifølge et familiemedlem som vitnet i retten.

Søstrene mener det var flere røde varsellamper som samfunnet burde ha fanget opp.

Samfunnets beste vern

Rettspsykiater Randi Rosenqvist er uenig i at personer dømt til tvungent psykisk helsevern skal holdes innesperret på livstid.

– Psykotiske personer, som begår voldshandlinger og dømmes til tvungent psykisk helsevern, har ikke skyldevne. De kan ikke straffes. Vi kan heller ikke låse inne alle psykisk syke i tilfelle de skulle begå vold, sier hun.

Rettspsykiateren mener systemet med tvungent psykisk helsevern fungerer godt.

– Å bli dømt til tvungent psykisk helsevern er den beste garantien man har i Norge på å få en god oppfølging fra psykiatrien.

Hennes forklaringen er enkel: Ved en slik dom har helsevesenet plikt til å behandle den domfelte.

– 50 prosent av innlagte pasienter uten dom, blir skrevet ut innen seks døgn. Men er man dømt til tvungent psykisk helsevern kan ikke psykiatrien si at de ikke har plass til vedkommende, opplyser Rosenqvist.

Mannen som knivstakk og drepte Miriam, var tidligere domfelt. Han hadde også flere innleggelser og ble fulgt opp av helsevesenet.

Likevel gikk det galt.

Rosenqvist uttrykker bekymring for behandlingen pasienter får før voldshandlinger skjer. Hun mener at de med størst behov ofte ikke får forsvarlig oppfølging eller helsehjelp.

– Jeg er veldig kritisk til at personer med psykose blir innlagt i noen dager, og så skrevet ut til en livssituasjon de ikke mestrer.

Hun reagerer på en praksis hvor psykotiske personer kan legges inn, sove, få mat og medisiner, for så å skrives ut noen dager senere.

Ifølge Rosenqvist kan økt sengekapasitet og vilje til å sette inn nødvendige tiltak – også tvang – redusere risikoen for at psykisk syke blir farlige for samfunnet.

Krever bedre kommunikasjon

Søstrene har fått hjelp og støtte fra Lars Johan Hereid.

Hans mor ble drept i 2019. Hun var et tilfeldig drapsoffer.

Drapsmannen ble dømt til tvungent psykisk helsevern. Gjerningspersonen hadde historikk med rusavhengighet, psykisk sykdom og vold.

Hereid har engasjert seg i slike saker:

– Hvem har ansvar for å forhindre neste drap begått av en syk person som ikke kan straffes?

Han mener bedre samarbeid mellom helse- og rettsvesen kunne hindret flere drap.

– Først og fremst gjennom å bli enige om hvem som faktisk har ansvar, sier Hereid.

Tok hånd om de syke

Søstrene er svenske, men har bodd i Norge siden 2009.

Miriam var den mellomste i en søskenflokk på fem. Hun jobbet alltid innenfor helse- og sosialsektoren.

– Miriam jobbet med mennesker som trengte hjelp med sår, rus og psykiske problemer. Hva fikk hun tilbake? spør søstrene.

I dagene før drapet feiret hele familien påske som vanlig.

– Vi spiste middag sammen. Deretter klemte vi hverandre og sa vi snakkes i morgen, sier den eldste søsteren.

Den siste videoen Miriam sendte, viste tantebarna som lette etter påskeegg med hennes latter i bakgrunnen.

Søstrene beskriver Miriam som livsglad og kjærlig med en drøm om egne barn. Da de pakket ned tingene hennes, fant de en eske med utstyr hun hadde spart på til sitt framtidige barn.

– Å bli mamma var en rett hun ble frastjålet.

Hverdagen er marerittet

Familien til Miriam forteller at de lever i frykt.

Søstrene har installert kameraer og alarmsystem på innsiden og utsiden av huset.

Nå håper de at deres historie kan utgjøre en forskjell. De kjenner på en urettferdighet.

– Drapsmenn blir ivaretatt, mens vi sitter igjen med permanente skader.

De forteller om en ødelagt familie i bunnløs fortvilelse.

– De som leser om dette vil tenke at det er trist, før de går videre i livet. Våre liv går aldri videre.

Arendal blir aldri den samme. Søstrene besøker aldri byen mer. Miriam er ikke der.

– Vi var fire søstre. Nå er vi bare tre.