Minoritetsspråklige elever trenger mer enn oversettelser – de trenger tillit

Det er mer enn en dobling på 2 år.

Tallene viser at flere finner veien til ombudet, men også at utfordringene ikke blir færre. Bak tallene finnes barn og foreldre som føler seg utenfor et system de ikke helt forstår.

En mor sier: «Der vi bodde før i Kristiansand, var det flere farger … Her føler han seg så annerledes.»

En annen forteller: «Datteren min har det så fælt. Men jeg tør ikke ta kontakt med skolen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til norsk skole.»

Elevombudet har gjort et viktig arbeid, blant annet med informasjonsfilmer på ni språk. Men tallene viser også noe dypere: et tillitsbrudd mellom foreldre og skole, og et gap mellom gode intensjoner og opplevd virkelighet.

Det er ikke nok å oversette brosjyrer.

Vi må oversette systemet – forklare hvordan det virker, hvem som har ansvar, og hvordan man kan klage uten frykt.

Og skolene må se minoritetsspråklige elever som en ressurs, ikke som et problem som skal håndteres.

Bak hvert tall i Elevombudets rapport står et barn som har kjent utenforskap.

Et samfunn som virkelig vil være inkluderende, må måles på hvordan vi møter disse barna – ikke på hvor mange filmer vi har oversatt.