Mineralnæringen trenger et nytt Petoro

GJESTEKOMMENTAR: Nye anslag viser at omfanget av sjeldne jordarter på Fensfeltet i Telemark langt overgår hva vi har trodd. Forekomstene ser ut til å være blant de største i verden og de klart største i Europa, og kan sikre kontinentet vårt økt tilgang på flere kritiske og strategisk viktige mineraler, som vi i dag er avhengige av å importere fra blant annet Kina.

Næringsminister Cecilie Myrseth og kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran holdt pressemøte om Fensfeltet i slutten av april i år. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Å økonomisk sidestille Fensfeltet med funnet av Ekofisk i 1969, som innledet oljealderen i Norge, er kanskje å ta hardt i. Men likhetene er slående. Nok en gang slumper Norge til å sitte på enorme mengder av en råvare verden er helt avhengig av. Uten å spekulere for mye i hvor lønnsomt mineralutvinning vil bli, kan man slå fast at næringen sitter på de to egenskapene som har gjort oljen til en velsignelse for Norge: Den baserer seg på utvinning av en knapp naturressurs, og den er stedbunden.

Knappheten gjør at det er teoretisk mulig å oppdrive en profitt som langt overstiger hva det er mulig å frembringe i markeder hvor hvem som helst kan etablere seg. Og at ressursene er stedbundne, gjør at vi (staten) kan ta oss til rette og sikre folket en stor del av verdiene, uten at selskapene flytter virksomheten til andre land.

Kan oljesuksessoppskriften gjentas?

En slik næring bør forvaltes klokt. På samme måte som vi trakk på lærdommene fra vannkraften når vi stablet oljeregimet på beina, bør vi trekke på lærdommene fra oljenæringen når vi nå skal lage et mineralregime som står seg.

Senterpartiet gjør et godt forsøk, når de 4. mars fremmet et forslag i Stortinget om å «opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser».

På dagsnytt 18, 22. april skisserte Geir Pollestad et opplegg som ligner på en gjentakelse av Statoil-modellen i oljenæringen. Et statlig mineral-selskap kan være et godt verktøy. Men det bør få klare rammer. Det er på ingen måte gitt at det er lurt å slippe en ny Statoil-konstruksjon løs på mineralnæringen. Hvis vi skal hente inspirasjon fra oljenæringen er det en annen institusjon vi burde se til: Petoro AS.

Lørdag 9. mai er det nøyaktig 25 år siden det helstatlige Petoro så dagens lys. Selskapet forvalter statens eierandeler i lisensene på norsk sokkel, og tar sin del av kostnader og inntekter på vegne av staten. Tre viktige momenter skiller Petoro fra det opprinnelige Statoil.

Pengebruken er åpen

For det første sender Petoro hele overskuddet sitt direkte til statskassen. Investeringene tas av staten. Det gjør pengebruken synlig og vanskelig å skjule.

For det andre er ikke Petoro et operatørselskap, og har begrenset mulighet til å tvinge partnerne i bestemte retninger. På den måten overlates den daglige styringen til de kommersielle selskapene. Det skaper forutsigbarhet og investeringsvilje.

For det tredje har Petoro et klart avgrenset kommersielt mandat. Målet er å sikre fellesskapet en størst mulig del av verdiskapningen. Regulering av næringen, korrigeringer av markedssvikt, eller satsing på diverse ulønnsomme sideprosjekter, som havvind, overlates til andre egnede institusjoner eller støtteordninger. På den måten skiller vi politikk og butikk, og unngår at superprofitten fra oljen brukes til å oppnå ulike politiske målsettinger uten at pengene går gjennom Stortinget først.

Statoil fungerte gjennom de første tiårene som en petroleumspolitisk swiss army knife, med ansvar for å forvalte statens eierandeler på sokkelen, drive fram relaterte næringer, fremme ny teknologi og bosetting i distriktene. Den rollesammenblandingen var ikke uproblematisk.

Rollesammenblandingen

Selskapet utviklet etter hvert en egen identitet, et ønske om å ekspandere, og forfølge prosjekter som sikret politisk legitimitet. Samtidig satt selskapet på enorme grunnrenteinntekter, gjennom at store deler av oljepengene gikk til selskapet heller enn til staten, som ga det musklene det trengte til å nå målene sine.

Der Statoil fungerte som en oljenæringens svar på Star Wars-karakteren Han Solo – dristig, ambisiøs og glad i å være i rampelyset, har Petoro fungert som C-3PO: sidekarakteren som er med på reisen og regner på oddsen når det trengs.

Dersom målet er at mest mulig meravkastning fra mineralnæringen kommer folket til gode, gjøres det best gjennom å gjenta Petoro-suksessen (i tillegg til å være tidlig ute med å etablere et grunnrenteskattregime). Regjeringen burde opprette et statlig mineralselskap, men samtidig avgrense selskapet til å sende overskuddet direkte til staten, avstå fra å ta en lederrolle i prosjektene, og gi selskapet en armlengdes avstand til politiske prosesser. I den grad politikerne ønsker å trekke mineralnæringen i bestemte retninger, knyttet til klimaavtrykk, naturinngrep, sikkerhet, bør det ordnes gjennom reguleringer og økonomiske insentiver – ikke gjennom å gjenopplive gamle-Statoil.