Midtøsten og folkeretten: Hva er lovlig, og hva er ulovlig, og skjer det folkemord?

Spørsmålet blir når Israel må anse trusselen mot landet som så redusert at maktbruken ikke lenger er nødvendig, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ronen Zvulun, AP/NTB

Hva er lovlig, og hva er ulovlig, og skjer det folkemord?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I over ett år har vi vært vitne til brutal krigføring i Midtøsten, på Gaza og i Libanon. Hva er lovlig, og hva er ulovlig, og skjer det folkemord? Hensikten med denne kronikken er å rydde opp i folkerettens begreper, uten nødvendigvis å ta stilling til om den ene eller andre bør stilles for retten.

Det må i så fall skje etter grundig etterforskning.

Retten til å forsvare seg

Det er lovlig å bruke væpnet makt for å forsvare seg mot et angrep. I ytterste fall kan dette bety at man kan sette motstanderen ut av stand til å fortsette med eller gjenta angrepshandlinger, men det er et krav om proporsjonalitet. Det vil si forholdsmessighet mellom maktbruken og den trusselen man skal forsvare seg mot. Maktbruken kan ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å avverge eller stoppe ytterligere angrep.

Spørsmålet blir når Israel, som mener å stå overfor en eksistensiell trussel og at man derfor kan bruke de skarpeste virkemidler, må anse trusselen som så redusert at maktbruken ikke lenger er nødvendig.

Angrep bare mot militære mål

I krig skal angrep rettes kun mot militære mål. Dette er «militære ting» som militære kjøretøyer, befestninger og lignende, men også hus og andre gjenstander som i utgangspunktet er sivile, men som brukes til militære formål. Hvis en del av en større bygning brukes til militære formål, for eksempel en leilighet i en boligblokk, bør man, så vidt praktisk mulig, avgrense angrepet til denne delen.

Også sykehus kan bli lovlige mål dersom de brukes militært. Motparten skal da gis en advarsel med frist til å avslutte den militære bruken før sykehuset eventuelt angripes. I tillegg er militært personell og andre personer som deltar direkte i fiendtlighetene, potensielle lovlige mål.

Sivile skal skånes

Sivilpersoner skal skånes, så lenge de ikke deltar direkte i fiendtlighetene. Det er en krigsforbrytelse å rette angrep direkte mot sivile eller å benytte våpen som ikke skiller mellom sivile og stridende. Også når et angrep er rettet mot et militært mål, må man søke å skåne sivile som måtte befinne seg i nærheten av målet. Dette kan skje ved å advare de sivile om forestående angrep.

Selv om man har gjort det man kan for å skåne sivile, vil det ofte skje at sivile rammes likevel. Hvis man må regne med sivile skader som er uforholdsmessige («excessive») sett i forhold til den militære fordelen som søkes oppnådd, plikter man å avstå fra angrepet. For at et slikt angrep skal kunne utgjøre en krigsforbrytelse, må det være spørsmål om skader som er forventet å være klart uforholdsmessige («clearly excessive»).

På Gaza fremstår det pr. i dag som om at for hver stridende som er drept, er det gått med cirka to sivile, hvorav halvparten er under 18 år.

Bruk av sivile som skjold

En krigførende part har selv ansvar for ikke å blande militære mål sammen med egen sivilbefolkning. Når Hamas likevel gjør dette, bryter de reglene om krigføring. Dersom en part spekulerer i disse reglene for å misbruke egne sivile til å immunisere sine militære, kan det bli tale om sivile skjold, i tillit til at motstanderen vil vike tilbake for angrep som gir store sivile tap.

Det vil variere hvordan motparten skal forholde seg til bruk av sivile skjold – om han plikter å avstå fra angrep, kan se bort fra plikten til å skåne de sivile eller tvert imot kan betrakte de sivile som lovlige mål dersom de frivillig har stilt opp som menneskeskjold. Å gjøre barn til militære mål gjennom å gi dem en militær funksjon vil derimot alltid være en krigsforbrytelse.

Å bruke krigsfanger eller sivile tilknyttet fienden til å immunisere militære mål, vil også alltid være en krigsforbrytelse.

Bruk av forbudte våpen

Noen ganger kan det være spørsmål om stridsmidlene som benyttes, er ulovlige. Man må da være klar over at våpen som er forbudt for Norge, som for eksempel klasevåpen, ikke nødvendigvis er forbudt for alle andre land. Det kommer an på hvilke konvensjoner staten har sluttet seg til. I tillegg kan det være uenighet om vilkårene for forbud er oppfylt, særlig når angrep utføres på nye måter.

Et slikt eksempel er personsøkerangrepet. Det er forbudt å plassere eksplosiver i tilsynelatende harmløse gjenstander, blant annet fordi det gjør det vanskelig for den som utsettes for angrep, å skåne egen sivilbefolkning når angrepet er såpass uventet. I tilfellet med personsøkerne i Libanon var de tildelt ledende medlemmer av den væpnede Hizbollah-bevegelsen, og sprengladningen ble utløst ved at man åpnet en melding som var kommet inn.

Sannsynligheten for at den ville bli utløst av uvedkommende, må anses som liten. Angrepet var derfor rettet mot lovlige mål. Spørsmålet er likevel om militære kommunikasjonsmidler kan anses som tilsynelatende harmløse gjenstander. I tillegg var det nok en betydelig risiko for personer som tilfeldigvis var i nærheten da bombene gikk av.

Folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

Angrep på sivile kan være enkeltstående hendelser som kan utgjøre krigsforbrytelser. Men dersom det foreligger et utbredt eller systematisk angrep på en sivilbefolkning, snakker vi om forbrytelse mot menneskeheten. Og dersom man i tillegg har til hensikt å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan, helt eller delvis, er det spørsmål om folkemord.

Hensikten kan ikke tolkes ut fra omfanget av sivile tap, men må vurderes konkret. Både krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord er forbrytelser som krever etterforskning og straffeprosess på lik linje med andre straffbare handlinger.

Det er med andre ord vanskelig å konkludere endelig ut fra mediebilder som partene slipper ut mens krigen raser.