Mer skam får ikke syke folk friske

DEBATT: Professor Arnstein Mykletun hever fanen for mer skam for folk som er sykmeldte. Enn så lenge finner jeg lite faglig dekning for at mer skam er helsefremmende.

Jeg trosset skamfølelsen som steg i meg for hver etasje heisen førte meg oppover i bygget jeg jobber i, og spiste matpakken med mine gode og rause kolleger, skriver Eirik Faret Sakariassen (bildet) i sitt svar til Arnstein Mykletuns kronikk. Foto: Anders Minge

Som nylig tilbakevendt til fullt arbeid, etter lang tid som sykmeldt, tror jeg det han tar til orde for er helseskadelig. Det er selvsagt en fare for å bli for personlig i denne diskusjonen, men jeg har noen erfaringer selv som er relevante for diskusjonen. For det første var det utenkelig for meg at jeg i det hele tatt skulle bli sykmeldt da jeg ble det.

Skamfølelsen steg etasje for etasje

Det var mennesker rundt meg som overtalte meg til å gå til legen for å få vurdert en sykmelding. Legen sykmeldte meg lenger enn jeg selv forventet og også lenger enn jeg selv ønsket. Han gjorde en helsemessig vurdering jeg ikke selv er i stand til å gjøre.

Legen ga meg også et godt råd: gå innom jobben din på lunsj en gang iblant. Det rådet fulgte jeg. Jeg trosset skamfølelsen som steg i meg for hver etasje heisen førte meg oppover i bygget jeg jobber i, og spiste matpakken med mine gode og rause kolleger.

Mine nærmeste kolleger fikk hele min arbeidsbyrde skjøvet over på seg. Det skammet jeg meg faktisk ikke over, fordi jeg var så dårlig da jeg ble sykmeldt at det ikke fantes noe alternativ. Jeg skjønte allikevel at følelsen ikke lå langt unna, og at jeg i friske øyeblikk kunne tenke: hvorfor i all verden skal jeg være sykmeldt? Så kom symptomene mine tilbake kort tid etterpå, og minnet meg på det med all kraft.

Blander ulike typer skam

Samtidig kan jeg se argumentene Mykletun fremhever, om at skam kan være bra overfor folk som krenker minoriteter, er ubehagelige mot kvinner eller kjører i fylla. Jeg opplever heller ikke at noen tar til orde for at disse ikke bør kjenne på skam. Mykletun må vel være enig i at det er forskjell på å sette seg full inn i en bil, mobbe folk for legningen sin eller å slå partneren sin og det å bli sykmeldt av legen? Her syns jeg det er en veldig merkelig sammenblanding av epler og lyspærer.

Mykletuns intensjon er sikkert god, nemlig å skru på et indre kompass hos de få som utnytter sykmeldingssystemet. Problemet er bare at det ikke er dem han rammer med sitt forsvar for skammen. Han rammer alle oss andre. Vi som faktisk er eller har vært syke, som allerede har et sterkt indre moralsk kompass og som ikke ønsker annet enn å bidra på jobb. Folk som ikke bryr seg fra før, kjenner neppe på mer skam fordi en forsker fra et universitet snakker om det i media. Det syns jeg godt han bør reflektere litt over.

Er det sjenerøst å trygge syke?

Et annet argument Mykletun elegant hopper over i sin oppramsing av forskjellene mellom Norge og Sverige når det gjelder sykefravær, er at man lettere kan miste jobben i Sverige om man har langtidssykefravær. Et svekket stillingsvern kan jo være et effektivt verktøy mot høyt sykefravær, men vi vet jo alle at det er vanlige arbeidsfolk som vil betale prisen for dette. Et mer brutalisert arbeidsliv med mindre vern for ansatte er ikke min oppskrift på redusert sykefravær.

Sykelønnsordningen beskrives som sjenerøs. Jeg syns ærlig talt ikke det er sjenerøst at syke folk ikke skal miste inntekt. Sykdom er sjelden selvvalgt, og kan ramme hvem som helst. Sykelønn er et sikkerhetsnett, som skal ta oss imot om vi faller. Det er andre som skal være med på å løfte oss opp: arbeidsgiver, legen, familien rundt oss. Jeg har ingen tro på at skam hjelper folk opp igjen. Jeg tror skam på blå resept vil bidra til at folk blir vekke fra jobb lenger, fremfor at de kommer raskt tilbake.