Mens vi leter etter en angreknapp, er vi i ferd med å gjenta tabben

Bildet er det samme i hele landet. Fra små steder til store byer.

Studiestedene, som skulle yre av studenter, minner mange steder om små spøkelsesbyer. Forelesere må snakke for glisne saler. Det er god plass på lesesalen. Omsetningen i kafeene og butikkene faller.

Flukten fra campus

På NTNU i Trondheim legges den legendariske kaffebaren på Dragvoll ned. Her måtte man en gang kjempe seg til et ledig bord for å få et glass kaffe latte, den gang det var trendy. Ikke få har gjennom årene møtt gamle og nye venner nettopp her. Det er ikke uten grunn det omtales som universitetets hjerte.

Det føyer seg inn i et velkjent mønster. Mange studenter uteblir rett og slett fra campus. Samtidig kommer mye av studentveksten i de fleksible og digitale studiene.

Rektorene har vært bekymret en stund. Nå slår også politikerne alarm: Få studentene tilbake, er den tydelige beskjeden fra statsråden.

Vaner er vonde å vende

Årsaken til studentflukten er sammensatt. Mange foretrekker å følge forelesninger digitalt. I tillegg jobber mange mer ved siden av studiene. Nettundervisning legger til rette for det.

Under pandemien ble vi tvunget til det, men det viser også hvor lett vaner blir endret. Selv om det var nettopp fysisk kontakt med andre mennesker mange savnet da vi måtte være på hjemmekontor.

Så kan man saktens spørre om forelesere har vært flinke nok til å gjøre undervisningen interessant. Mange har nok tatt studentene for gitt, og betaler prisen for det nå.

Flere universiteter gjør nå grep for å få studentene tilbake. Mer obligatorisk oppmøte, diskusjoner og kollokvier. Mindre digitale forelesninger.

Men det er – som vanlig – lettere sagt enn gjort å få tannkremen tilbake på tuben.

Fellesskap forvitrer

Når de voksne er bekymret, må de se seg i speilet. Det er ikke bare studentene som uteblir. Også de ansatte vil gjerne være på hjemmekontor. Mange kontorer står tomme. Kun 15 prosent av de ansatte møter opp hver dag, melder Khrono.

Hjemmekontor, mer digital undervisning, nettmøter og mindre reising er blitt den nye normalen fem år etter pandemien.

Dette er ikke noe bare skoler og universiteter opplever. Mange arbeidsgivere sliter med å få folk tilbake. Problemet er ikke hjemmekontoret i seg selv, men «det er liten vits å være på jobb når ingen andre er der». Mye av det som skjer av læring og utvikling forsvinner når vi ikke lenger møtes fysisk.

En bekymring er hva som skjer med vår evne til å samarbeide, og vår psykiske helse, dersom vi ikke lenger treffes.

Fleksibiliteten som vi alle hyllet, kommer med en kostnad.

Men studentflukten er ikke det eneste som endrer, noen vil også si truer, utdanningenes rolle.

Rett foran øynene våre endrer kunstig intelligens hvordan vi tilegner oss kunnskap. Det er nokså åpenbart at hjemmeeksamen mister verdi i sin nåværende form.

Å bruke eller bli brukt

Men der internett ga oss en helt annen tilgang på informasjon, kan KI også gjøre jobben for oss. Mulighetene som ligger der kan sikkert både overdrives og undervurderes.

Den store utfordringen blir dersom KI lammer evnen til å tenke selv.

Det er fristende å bruke verktøy til å lage sammendrag av kjedelige møter eller å finne det sentrale i et langt dokument. Problemet oppstår dersom man selv ikke har trent opp de grunnleggende ferdighetene. Til å oppsummere, trekke slutninger, komme med innvendinger og stille kritiske spørsmål.

Kanskje vil de som vokser opp med kunstig intelligens beherske dette bedre enn oss. Bruke det som et verktøy, ikke ende opp som et verktøy for techgigantene.

Men vi skal slett ikke ta det for gitt.

KI er en gyllen mulighet til å få til noe større, men det er også en fare for å gjøre oss (enda) latere.

Når selv litteraturstudenter foretrekker å lese sammendrag av Hamsun og Ibsens klassikere, har noe åpenbart skjedd på kort tid. Mange frykter at skjermene tar fra oss evnen til konsentrasjon.

KI-genererte politikermål

At læring endrer seg, er ikke nytt. Mange av oss startet skolegang med bøker og leksikon, og avsluttet studiene med internett og smarttelefon. Men fra å hamre inn at vi måtte bli digitale og kaste iPader etter skolebarna, trekker nå foreldre, lærere, forskere og politikere i nødbremsen.

Etter mange år med ukritisk applaus, får nå skjermenes skyggesider oppmerksomhet. Nå leter vi etter angreknappen på at vi lot skjermen styre livet vårt.

Å skjerme oss fra skjermen, er blitt et nytt klasseskille.

Når politikerne kommer med hårete mål om at alle virksomheter skal bruke KI, med det som høres ut som KI-genererte begrunnelser om hvordan og hvorfor, kan man lure på om vi er i ferd med å begå skjermtabben om igjen.

Det skjer samtidig som politikerne prøver å få studentene tilbake på skolen, skjermene ut av klasserommet og gjøre boka «great again».

Selv om det virker som en kamp mot vindmøller.

Det er en mager trøst at man slipper å pløye seg gjennom 500 sider av Don Quijote for å skjønne uttrykket.