Mens utbyggerne ler og politikerne gir dispensasjoner, holder havet pusten

Hundremetersbeltet mot sjøen er ikke ment som en idé, et vennlig råd eller et utgangspunkt for kreative unntak. Det er ment som et vern – for natur, allmennhet og framtidige generasjoner.

Likevel står vi her. Med fasit i hånd: Rundt 80 prosent av strandsonen er allerede bygget ned. Ikke av én stor beslutning, men av tusen små dispensasjoner. Litt her. Litt der. En brygge til. En utrigger. En sprengt hylle i fjellet. Og vips – enda et lite stykke havnatur er borte.

Det er nesten imponerende, egentlig. Å klare å uthule et lovverk så grundig, mens man samtidig later som om man følger det.

For i Norge har vi utviklet en helt egen kultur: Dispensasjon som styringsverktøy. Politikere som egentlig skulle forvalte fellesskapets interesser, møter enkeltsaker med «sunt bondevett», kaffe i pappkrus og befaring i solnedgang – og konkluderer med at akkurat denne saken er helt spesiell.

Problemet er bare at alle saker er spesielle. Og summen av alle disse spesielle sakene er en strandlinje som ikke lenger er tilgjengelig, levende eller fungerende.

Andre land legger friområder, stier og naturrestaurering i første linje mot havet. I Norge gjør vi det motsatte: Vi privatiserer, gjerder inne, sprenger ut og bygger så nær sjøen at tang og tare får skygge hele dagen.

Så har vi konsulentrapportene. Disse imponerende dokumentene som med stor faglig tyngde konkluderer med at «tiltaket ikke vil ha vesentlig negativ påvirkning på marint liv». Ofte skrevet av mennesker som aldri har vadet i fjæra, sett ålegressenger eller luktet råtten lurv på sensommeren.

For det er nemlig dette som skjer når vi bygger brygger, utriggere og moloer på løpende bånd: Vannstrømmer endres. Bunnen dør. Ålegress forsvinner. Lurv blomstrer opp som et grønt symptom på økologisk kollaps.

Men på datamaskinen ser det helt greit ut.

Fædrelandsvennen beskriver nå konflikten i strandsonen som «full krig». Det kan høres dramatisk ut, men for havet er dette ingen krig – det er en langsom kvelning. Mens debatten handler om kommunalt selvstyre, juss og politisk skjønn, forsvinner livet under brygga i stillhet.

Når Statsforvalteren, ved Gina Lund, varsler innstramming og gjennomgang av dispensasjoner, reagerer mange ordførere som tenåringer som blir tatt på fersken: Litt irritert. Litt fornærmet. Og ganske sikre på at dette blåser over.

«Håpløst», sier de.

«Sunt vett», sier de.

«Virkeligheten på bakken», sier de.

Men virkeligheten i havet får aldri ordet.

Så hvem er strandsonen egentlig til for?

Strandsonen er ikke til for dem som allerede har mest tilgang. Den er ikke til for dem som har råd til advokat, arkitekt og konsulentrapport. Den er ikke til for politikere som vil være hyggelige i møte med velgere.

Strandsonen er til for fellesskapet. For barna som skal finne krabber. For fisken som skal gyte. For økosystemene som faktisk holder kysten levende.

Mens utbyggerne ler hele veien til ferdigattest, holder havet pusten. Og en dag er det tomt for luft.

Da hjelper det lite med enda en dispensasjon.