Menn med superselvtillit

Anette Løken Jahrs kronikk «Hva vi faktisk bør lære av menn» starter med en advarsel: her skal det generaliseres friskt. Hun hadde blitt styrtrik hvis hun kunne tappet menns selvtillit på flaske, skriver hun.

Men hva om denne generaliseringen bunner i en myte som burde vært død og begravet for lenge siden? Denne kollektive vrangforestillingen om at alle menn går rundt med en slags medfødt superevne, en slags ustoppelig superselvtillit.

Men la meg nå mansplaine noe jeg faktisk kan mansplaine, fordi det handler om å være mann, noe jeg tilfeldigvis også er.

Alle menn har ikke fryktelig god selvtillit. Jeg har kjent mange nok menn med elendig selvtillit opp gjennom årene til at jeg kan si dette med en viss sikkerhet.

Og skal jeg snakke for meg selv, så hatet jeg meg selv intenst fra jeg var barn til jeg ble godt oppi 30-åra. Dette hatet har, med terapi og hardt arbeid, blitt redusert til sånn passe dårlig selvtillit.

Som gutter vokser vi opp med en idé om at vi skal ta det som en mann. Vi skal helst ikke vise noen som helst form for sårbarhet, for da er vi svake, og i verste fall pingler.

Om noe, tror jeg mange menn bygger et skjold rundt seg av kunstig selvtillit. Og er denne formen for påtatt selvtillit virkelig noe å trakte etter?

Da jeg vokste opp kjente jeg meg aldri hjemme i den usårlige, tøffe mannsrollen, og jeg kjenner andre menn som har fortalt om en lignende følelse av utilpasshet.

Og hele oppveksten får man også tutet ørene fulle om hvem man skal være. Man må i hvert fall ikke finne på å gråte når man er lei seg.

Jeg tror det er like viktig å snakke om hvilken rolle vi presser unge gutter inn i, like mye som vi gjør det med unge jenter, og hva det kan gjøre med selvbildet.

Det er mange grunner til selvforakten jeg selv følte som barn og et stykke opp i voksenlivet, som jeg ikke skal komme inn på her. Men en av dem var også denne ideen jeg hadde om at jeg ikke strakk til fordi jeg ikke var maskulin nok.

Jo da, det finnes nok av narsissistiske, selvelskende menn rundt omkring, men jeg tror denne ideen om at alle menn er slik, er direkte farlig.

Det gjør at menn ikke tør å søke hjelp, det gjør at unge gutter vokser opp med en forvirrende idé om hvem de skal være, som ikke alltid passer sammen med hvem de er, slik jeg selv ofte følte som barn.

Hvis gutter skulle være tøffe, hvorfor var jeg da så fordømt sårbar og engstelig? Hvorfor gråt jeg? Hvorfor var jeg ikke opptatt av typiske «gutteting»?

Klart jeg er enig i at kvinner må få bedre selvtillit. Men jeg er ikke enig i at kvinner kan lære det av menn. Dere må finne selvtilliten i dere selv, slik vi menn også må.

Vi trenger ikke en kunstig, selvskrytende, mansplainende utenpå-selvtillit, vi trenger en selvtillit som er basert på at man er stolt av hvem man er, selv om man ikke passer inn i en bestemt kjønnsnorm.

Vi må slutte å mansplaine og kvinnsplaine hverandre. Vi kommer ingen vei med såkalt «friske» generaliseringer.

Generaliseringer er og blir feil uansett – samme hvor mye glimt i øyet man unnskylder dem med.