2 hours ago
1
Nå mener forskere at både mennesker, store aper og til og med neandertalere har arvet kyssevanene fra samme hårete stamtre.
Publisert 26.11.2025 07:16 Sist oppdatert 23 minutter siden
Kyssing oppsto ikke med stjerner i øynene og romantiske solnedganger, men med våre primat-forfedre for rundt 20 millioner år siden. Det viser en ny studie publisert onsdag forrige uke.
Forskere ved Universitetet i Oxford og Florida Institute of Technology ville nemlig finne ut når vi egentlig begynte å utveksle spytt - også kalt kyssing.
For sett fra evolusjonens ståsted er kyssing egentlig litt merkelig: Det gir ingen åpenbar overlevelsesfordel – og er i tillegg en effektiv måte å spre bakterier og sykdom på.
Likevel kysser både mennesker, sjimpanser, bonoboer, orangutanger og gorillaer.
Det tyder sterkt på at kysset er en arv fra en felles forfar, og ikke bare noe vi fant på da romantiske komedier ble oppfunnet.
20 millioner år siden
Forskerne kombinerte detaljerte observasjoner av primaters atferd med data om slektskap mellom artene, for å «spole tilbake» evolusjonsklokka og anslå tidspunktet for det aller første kysset.
– Ved å bruke disse to nøkkelbitene med informasjon tok vi i bruk en modelleringsmetode som lar oss simulere ulike evolusjonsscenarier, sier hovedforfatter Matilda Brindle ved Institutt for biologi ved Oxford.
Etter å ha kjørt modellen millioner av ganger, havnet det første kysset et sted mellom 21,5 og 16,9 millioner år tilbake i tid.
Funnene er publisert i tidsskriftet Evolution and Human Behavior.
Lite romantisk definisjon
Skal man forske på kyss, må man først bestemme seg for hva et kyss faktisk er - og forskerne valgte en ganske lite lyrisk definisjon:
«Ikke-aggressiv munn-til-munn-kontakt som ikke involverer overføring av mat.» Inn under dette faller både seksuelle kyss og mer hverdagslige nusser – som familiekos eller vennlige velkomstkyss.
Hvordan kyssingen oppsto i utgangspunktet, og hvorfor den ble værende, er fortsatt et åpent spørsmål.
– Noen mener at seksuell kyssing er en måte å vurdere hvor «egnet» en potensiell partner er, sier Brindle.
– Andre ser på kyssing som en form for forspill, som kan øke seksuell opphisselse og dermed sjansen for befruktning.
De mer platoniske kyssene – som et kjapt kyss på kinnet hos familie eller venner – kan være en måte å håndtere kompliserte sosiale relasjoner på, og styrke tilknytning og samhold.
Neandertalere med på kyssefesten
Studien argumenterer også for at neandertalere og moderne mennesker trolig kysset hverandre.
De to artene både paret seg og delte en bestemt munnbakterie lenge etter at de skilte lag for mellom 450.000 og 750.000 år siden. Det tyder på at de ikke bare delte leirbål og gener, men også spytt.
– Det at vi har noe felles med neandertalerne tyder på at det iallfall i noen av disse tilfellene, så har denne utvekslingen av gener vært frivillig fra begge sider, sier zoolog Petter Bøckman til TV 2, og hinter til kyssing mellom artene.
Han legger også til at vår sameksistens med nå utdødde primater ikke bare har ført til kyssing og klining:
– På den annen side så har vi fått klamydia fra Paranthropus (en tidlig sidegren på utviklingslinjen som førte til mennesket), så vi skal ikke sitte på vår høye hest og late som vi er kule, sier zoologen.
Målbar «wow»-faktor
I dag er kyssing blitt en global gest med mange varianter. Noen kulturer kysser på kinn, andre på munn, og noen lar heller være – selv om undersøkelser tyder på at flertallet av verdens befolkning kysser i en eller annen form.
Et gjennomsnittsmenneske anslås å bruke flere uker av livet sitt på å kysse. For noen høres det kanskje mye ut, for andre som et minimumskrav.
Og selv om forskerne altså peker på bakterier, genetisk kvalitet og sosial binding, har kysset også en målbar «wow»-faktor: Når vi kysser, kan pulsen øke, vi slipper ut lykkestoffer som dopamin og serotonin, og kroppen får et lite stresskutt.
Det er med andre ord ikke bare romantiske diktere som har ment at et godt kyss kan gjøre underverker. At kyssingen har fulgt oss i millioner av år, betyr kanskje at klisjeen stemmer litt likevel:
Et kyss er ikke bare et kyss – det er et evolusjonært spesialverktøy, finpusset gjennom utallige generasjoner med store og små aper som bokstavelig talt «tok en for laget».
Kyssing i dyreverden
Det er ikke bare vi og våre nære ape-slektninger som liker å komme tett på. Også andre dyr driver med noe som minner mistenkelig om kyssing – selv om det ser litt annerledes ut.
– Det vi ser er at kyssing og hva skal vi si, kysselignende fenomener, det finner vi i ganske store deler av dyreriket, forteller Bøckman.
Hunder bruker ofte snute- og munnkontakt til å styrke bånd både til mennesker og andre hunder, og valper slikker moren i munnviken for å be om omsorg eller mat, noe forskere tolker som en form for sosial «kyssing».
Hos delfiner har biologer observert at de presser snutene mot hverandre, gnir munnpartiet sammen og til og med «holder hånd» med finnene, som en del av sosial og romantisk atferd.
Hester driver også med sin egen «kyssing» – de står tett, gnir mulene mot hverandres munn og ansikt og puster på hverandre. En form for nærkontakt som forskere mener virker beroligende og styrker vennskapet i flokken.
– Det er jo ikke så rart, for akkurat som leppene og tunga vår er de absolutt mest følsomme bitene av kroppen vår, så er hestens mule det samme, sier Bøckman.
Slike handlinger regnes ikke som kyssing i menneskelig forstand, påpeker Bøckman. Men forskning på dyreatferd peker på at nær munn- og ansiktskontakt kan ha lignende funksjoner: å knytte bånd, roe ned konflikter og bygge allianser – enten du har lepper, pels eller finner.
English (US)