Matteproblemet kan løses

Jeg har lest om Ine og Viktoria i Fædrelandsvennen. De er to av tre lektorstudenter ved UiA som har valgt matematikk som hovedemne.

Jeg er læreren deres i førstesemesteremnet Kalkulus, der Ine og Viktoria går sammen med i underkant av 20 andre. Noen har valgt årsstudium, noen svært få har valgt industriell matematikk og et par stykker tar emnet for gøy.

Kanskje kan det være interessant å høre mine tanker, fra tavlesiden av kateteret?

Jeg har undervist matematikk på høgskole og universitet i 34 år, alle typer kurs, barnehagematematikk, matematikk for grunnskolelærere og ren og anvendt matematikk på alle nivå.

Jeg har veileda haugevis av bachelor- og masteroppgaver, og noen doktorgradsprosjekter, både innen ren matematikk og matematikkdidaktikk.

Kort sagt, jeg mener å ha god bakgrunn for å uttale meg om matteproblemet.

La meg først si at mine cirka 20 kalkulus-studenter er veldig hyggelige og flotte, unge mennesker! Det har ikke forandra seg de siste 30 årene.

Det som derimot har forandra seg, er antallet førsteårsstudenter. For 10 år siden var antallet 70-80 på samme kurs.

Kunnskapene studentene har med seg inn til universitetet har også forandra seg mye. Spesielt problematisk er det at studentene i dag er for lite trente i selve matematikkens språk, det vi kan kalle algebraisk symbolmanipulasjon.

Dette er noe som må drilles – unnskyld uttrykket – det må drilles inn gjennom hundrevis av timer i ungdomsskole og videregående skole.

Det er som å lære å spille piano, en må terpe og terpe til det sitter i fingrene. Gjennom denne øvelsen kommer etter hvert forståelse og evne til å bruke matematikkinstrumentet, alt etter talent, innsats og interesse.

Stokk konservativ gammel nerd, tenker du som leser kanskje nå. Det får så være.

Har du forresten noen gang møtt en pianolærer som sier at for å lære å spille piano, så er det ikke så viktig å øve med hendene? Lag heller et dataprogram som spiller «Lisa gikk til skolen» eller en annen melodi du har lyst til. Det er mye gøyere.

Dere kan også sitte i gruppe og snakke om pianoets rolle i samfunnet og om hvordan det føles å ta på tangentene. Og så kan dere lage en presentasjon av hva dere kom fram til.

Ja, jeg harselerer nå. Budskapet er bare at en lærer ikke matematikk av å gjøre hva som helst rundt matematikk. Å lære matematikk kan være blod, svette og tårer. Men matematikk belønner også den som orker jobben med å lære. Det er en glede å kunne spille piano, særlig etter å ha øvd ei stund.

Å bruke graftegningsprogrammer, symbolregnere og slikt kan være morsomt og av og til nyttig.

Men da er det ikke egentlig matematikk du lærer, da er det mer å bruke slike hjelpemidler du lærer. Satt på spissen: Det er forskjell på å kunne si «hallo, ich möchte gern ein Bier haben» og å skrive «hallo, jeg vil gjerne ha ei øl» inn i Google Translate.

Tilbake til matteproblemet: Vårt samfunn har laga seg et problem ved å endre innholdet i matematikkfaget i grunnskolen og videregående skole uten å tenke langsiktig, og med det mener jeg hva elevene vil ha mest nytte av som studenter.

Om det er riktig som Fædrelandsvennens leder hevder at matematikk og realfag har rykte for å være vanskelig og kjedelig, så har ikke endringene vært særlig vellykkede i så måte. Og i tillegg har elevene tapt mye av den avgjørende ferdigheten, nemlig å kunne regne selv.

Matteproblemet er selvforsterkende i den forstand at det vil være vanskelig å snu trenden og for eksempel innføre mer øving i tallregning og algebra. Uten øving og atter øving får vi et lærerkorps som er mindre kompetente i nettopp dette og vi vil få noen elever som synes matematikk blir enda mer pyton. På den annen side vil matematikkfaget kanskje bli mer attraktivt for andre elever.

Jeg har ikke noen easy fix på matteproblemet og har ikke særlig tro på at det finnes heller. Men jeg vet om en del ting som ikke hjelper mine studenter. Det er å gjøre matematikkfaget til mer snakkefag og å bruke flere digitale hjelpemidler eller bruke mer tid på programmering (sånt skulle heller være et fag i seg selv, og ikke stjele tid fra matematikkfaget). Å gjøre faget mer praktisk hjelper heller ikke.

Erfarne undervisere ved universitet og høgskoler burde vært spurt til råds. Vi kan fortelle hva elevene bør kunne når de begynner på studier som krever mye matematikk, for eksempel studier innen økonomifag og lærerutdanningen innen realfag.

Jeg skulle altså ønske meg at de var mye bedre drilla i språket vi bruker, algebra. Og så kunne en alltid ønske seg noe større smertegrense, mer evne og vilje til timevis med hard jobbing hver dag. Men da beveger vi oss over i noe mer generelt enn bare matteproblemet, tenker jeg.