Gi barna både KI og skrivemaskin

Og de fleste av oss har etter hvert utviklet et bevisst forhold til hvordan ulike verktøy påvirker måten vi tenker på. Vi vet at tempo, motstand og stillhet gjør noe med oss – det har vi lært oss gjennom erfaring.

Det samme gjelder dessverre ikke for våre barn. De har ikke valgt sine verktøy, de har vokst inn i dem. La oss forklare hvorfor det betyr noe.

I vårt eget arbeid, som i stor grad handler om kreativ tenkning, konsentrasjon og langsomme prosesser, har vi over tid erfart og lært oss hvordan ulike arbeidsformer former selve tenkningen. Ikke bare hva vi produserer, men også hvordan ideer oppstår, utvikles og finner form. Vi ser tydelig forskjell på arbeid som skjer i høyt tempo og kontinuerlige avbrudd, og arbeid som får utvikle seg i ro, med fysisk nærvær og sammenheng over tid.

Denne erfaringen har også gjort oss mer oppmerksomme på det vi kan kalle våre barns kognitive økologi – de mentale omgivelsene der oppmerksomhet, kreativitet og tenkning får vokse fritt frem. Akkurat som i naturen handler det om balanse og mangfold. Et ensidig miljø gjør de fleste systemer sårbare, også de mentale.

Barn utvikler kreativitet gjennom erfaring – gjennom lek, bevegelse, samarbeid, kjedsomhet, motstand og gjentakelse – samt ved å bruke kroppen, hendene og sansene. Dette er prosesser som tar tid og som ikke lar seg optimalisere. Når barns mentale miljø i økende grad preges av høy digital fart, fragmenterte inntrykk og konstant stimulans, påvirker det ikke bare konsentrasjonen, men også evnen til fordypning, forestillingsevne og skapende kreativt arbeid.

Konsekvensene er ofte subtile, og det handler ikke om intelligens eller vilje, men om betingelser. Kreativitet trenger rom, tenkning trenger pauser og oppmerksomhet trenger sammenheng. Så når disse betingelsene svekkes, blir også den skapende kraften mer skjør.

Dette er ikke et argument mot teknologi. På ingen måte. Kunstig intelligens og digitale verktøy vil være en del av barnas fremtid, og det er riktig at de lærer å bruke dem. Men problemet oppstår når disse verktøyene blir det eneste mentale landskapet barna beveger seg i. Når én måte å tenke på fortrenger alle andre.

Derfor trenger barn både AI og skrivemaskin. Både det raske og det langsomme. Både det digitale og det fysiske. Ikke nødvendigvis bokstavelig talt en skrivemaskin, men erfaringer som gir motstand, rytme og tid. Lek som ikke dokumenteres og kreative prosesser som ikke måles eller deles.

Vi kan også gjøre noe mer grunnleggende: lære barn å forstå hvordan ulike verktøy påvirker måten de tenker på. Akkurat som vi voksne har lært å kjenne forskjellen på å tenke med skjerm, hånd eller kropp, må barn gradvis få språk for det samme. Ikke som forbud, men som innsikt. Ikke som regler, men som dømmekraft.

Å gi barn en rik kognitiv økologi handler ikke om å skru tiden tilbake. Det handler om å gi dem flere måter å tenke på i en verden som blir stadig mer abstrakt og hurtig. Hvis vi vil at barn skal kunne skape, konsentrere seg og tenke selv i fremtiden, må vi gi dem betingelsene for det i dag.

Derfor: Gi barna både AI og skrivemaskin…