Tvungent psykisk helsevern innebærer både tvangsinnleggelse og bruk av tvang i forbindelse med undersøkelse og behandling av psykiske lidelser.
Det kan gjennomføres på tre måter:
1. Tvangsinnleggelse, eller tvungent vern med døgnopphold. Da blir man innlagt, og må oppholde seg på sykehuset.
2. Tvungent vern uten døgnopphold. Man bor hjemme, eller frivillig på institusjon, men må møte jevnlig til behandling.
3. Tvungen observasjon. Man må være på sykehuset eller møte til utredning i inntil ti dager. I løpet av denne perioden vil psykiater eller psykologspesialist vurdere om vilkårene for tvungent vern er oppfylt. Perioden kan forlenges dersom de mener det er nødvendig.
Hvis man er tvangsinnlagt, kan man også bli underlagt andre former for tvang. Dette kan være:
- Skjerming, altså at man holdes atskilt fra andre pasienter.
- Behandling uten eget samtykke, med legemidler eller tilførsel av ernæring.
- Begrenset rett til å motta besøk og post, eller til å bruke telefon og PC.
- Undersøkelse av rom og eiendeler.
- Kroppsvisitasjon.
- Beslaglegging av rusmidler eller farlige gjenstander.
- Testing for å avdekke rusmiddelbruk.
- Fastspenning eller holding, isolasjon eller korttidsvirkende legemidler.
Tvangstiltak skal bare brukes når det er helt nødvendig, og det er vilkår som må være oppfylt.
Man kan bare utsettes for tvang dersom man har en alvorlig sinnslidelse, som for eksempel psykose eller alvorlige spiseforstyrrelser, eller dersom man ikke er samtykkekompetent.
I tillegg må tvang være nødvendig enten for at man skal bli frisk, ikke bli vesentlig dårligere, eller fordi det er alvorlig fare for pasientens eget eller andres liv og helse.
Du kan lese mer om tvungen psykisk helsevern på Helsenorge.no.
English (US) ·