Mange unge sliter med reelle helse­plager, men har samtidig en restar­beids­evne

Unge som faller utenfor tidlig, har større risiko for å forbli utenfor arbeidslivet. Ofte har de sammensatte helseutfordringer, kombinert med manglende kompetanse og arbeidserfaring. Mange har et sterkt ønske om å bidra, men blir stående på sidelinjen.

Riksrevisjonen har pekt på at dagens arbeidsrettede bistand i velferdssystemet ikke i tilstrekkelig grad får unge tilbake i arbeid eller utdanning. Mange blir stående passive i NAV-systemet, uten en konkret plan for veien videre.

Konkrete, individuelle planer er kanskje særlig viktige for dem som har psykiske lidelser som hovedårsak til ytelsen. I perioden 2018-2022 gjaldt dette hele 70 prosent av dem som mottok arbeidsavklaringspenger.

Økningen i psykiske plager og lidelser forklarer en stor del av økningen i andelen unge som havner utenfor. Seniorforsker ved Frischsenteret, Knut Røed, mener at arbeidslivet er krevende, med lite rom for dem som i perioder ikke er fullt ut produktive.

Pandemien har forsterket utfordringene. Mange mistet tilgangen til sosiale arenaer, stabilitet i skole og arbeid, og faste rutiner. Flere søker nå hjelp for psykiske utfordringer, men kapasiteten i tjenestene er begrenset. For noen kan konsekvensen bli varig trygd i stedet for behandlingen og tilretteleggingen de har behov for.

Samtidig settes psykiske diagnoser tidligere enn før. Dette kan være til hjelp for noen, men det kan også føre til at unge får merkelapper som preger hvordan de blir møtt senere — og som i noen tilfeller bidrar til at de kategoriseres som «utenfor arbeidslivet».

Flere har tatt til orde for at sykemeldinger og uførhetsvurderinger i større grad bør legge vekt på hva man kan gjøre, fremfor hva man ikke kan gjøre. For eksempel kan fleksible løsninger som hjemmekontor eller justert arbeidstid være avgjørende for personer med angst eller andre psykiske utfordringer. Slike tiltak kan bidra til at flere unge klarer å stå i jobb, selv om de ikke kan arbeide fulltid til enhver tid.

En mulig løsning er arbeidsrelatert uføretrygd, som blant annet Høyre og Venstre har tatt til orde for. Ordningen innebærer at NAV skal få lokal frihet til å teste ut arbeidsorientert uføretrygd i samarbeid med arbeidsgivere. Det vil si at man får justert uføretrygd samtidig som man jobber noe – tilpasset det man har kapasitet til.

Et regjeringsoppnevnt utvalg har tidligere anbefalt et slikt prøveprosjekt for unge under 30 år, der lønnen justeres etter trygdeytelsen. Dette kan redusere arbeidsgivers risiko og kostnader, og gi unge en reell sjanse til å prøve seg i arbeidslivet. Venstre støtter dette, og vil i tillegg gjøre det mulig å tjene opp til 1G uten å miste trygden – et viktig insentiv for å ta små, men viktige steg tilbake i jobb.

En slik ordning kan bidra til at restarbeidsevne i større grad tas i bruk og at flere kan få ta del i samfunnet og arbeidslivet med den kapasiteten og de evnene en har. Fleksible løsninger gjør det mulig å delta i arbeidslivet, selv om man ikke kan jobbe fulltid.

Unge som faller utenfor arbeid og utdanning, utgjør en av våre største samfunnsutfordringer. Mange av dem sliter med reelle helseplager, men har samtidig en restarbeidsevne som ikke blir brukt. Det er synd, både for samfunnet og for individet.

Derfor bør man i større grad se på hva noen kan gjøre, fremfor hva de ikke kan gjøre. Systemet må se muligheter, ikke hindringer.

Restarbeidsevne burde bære et sentralt begrep i alle prosesser hos NAV. For statistikken viser tydelig at for mange blir NAV mer et venterom fremfor en hjelpende hånd. Det er ikke nødvendigvis ungdommens vilje eller motivasjon det står på, men systemets evne til å se og utnytte det som faktisk fungerer og hva den enkelte kan bidra med.

Et viktig grep er å gjøre vurderingen av restarbeidsevne mer systematisk og relevant. Her har fastlegen en uutnyttet rolle. Fastlegen kjenner pasienten over tid og har innsikt i både medisinske forhold og funksjonsevne. Likevel brukes denne kompetansen i liten grad i vurderingen av arbeidsevne og i planleggingen av tiltak.

Et konkret forslag, blant annet fra Høyre, er at legens vurdering av restarbeidsevne og sykemeldingsgrad skal inngå i sykemeldingen. Det kan høres teknisk ut, men det er et viktig skritt mot bedre samhandling.

Når arbeidsgiver og NAV får tydeligere informasjon om hva en person faktisk kan gjøre, blir det lettere å tilrettelegge – og å unngå unødvendig fravær.

For unge med psykiske helseplager kan fleksible løsninger som justert arbeidstid, hjemmekontor eller deltidsarbeid være avgjørende for å kunne delta i arbeidslivet. Fastlegen kan være en viktig støttespiller i å identifisere slike muligheter – og i å formidle dem videre til NAV og arbeidsgiver.

Skal vi lykkes med å redusere ungt utenforskap, må vi bygge et system som ser muligheter, ikke bare begrensninger. Det betyr at restarbeidsevne må tas på alvor – og at fastlegen må få en tydeligere rolle i vurdering og oppfølging.

Uføretrygd skal ikke være en endestasjon. Derfor trengs det flere insentiver til å kombinere trygd med arbeid. Både for samfunnets del, men også for at den enkelte skal få brukt sin kapasitet og kompetanse. Arbeidsorientert uføretrygd er et konkret og gjennomførbart tiltak som kan bidra til å modernisere trygdesystemet og gjøre det mer fleksibelt.