Mange med minoritetsbakgrunn opplever det vanskelig å åpne seg om psykisk helse

Jeg har fått muligheten til å skrive dette innlegget i samråd med Osman Rasul, som har vært utsatt for vold av sin egen far, samtidig som han har vært vitne til vold hjemme i sin oppvekst.

Jeg tror mange som har opplevd noe så vondt og traumatiserende som vold, kan nok kjenne seg igjen i følelsene som sinne, frykt og skam - følelser som Osman har bært på alene i mange år.

Osman er født og oppvokst i Norge, men har foreldre fra Pakistan. Det er mange med minoritetsbakgrunn, og kanskje særlig menn, som opplever at det er vanskelig å åpne seg om sårbarhet og psykisk helse. Spesielt der hvor tradisjonelle kjønnsroller og familieverdier kan gjøre det enda vanskeligere å søke hjelp.

Men dette er ikke bare et problem i minoritetskulturer – det finnes også i norsk kultur, hvor det er en forventning om at menn skal være sterke, klare seg selv og ikke vise det noen har en oppfatning om at er ”svakhet”.

Det er flere grunner til at det tok lang tid før Osman åpnet seg opp for noen om det som var vanskelig. Han ble mobbet på skolen, og han har hatt gjentatte episoder med både fysisk og psykisk vold gjennom barndommen som har gjort at han utviklet CPTSD – en kompleks posttraumatisk stresslidelse som gjerne oppstår som følge av langvarige og sammensatte traumer. Han har vanskelig for å stole på mennesker, delvis på grunn av tidligere negative erfaringer med helsevesenet når han har gjort et forsøk på å åpne seg.

Heldigvis klarte Osman til slutt å ta valget som skulle bli vendepunktet i livet hans: å kontakte Mental Helses hjelpetelefon.

Det ble redningen for han, og han er ikke alene om å finne hjelp der. Han følte seg sett, hørt og forstått. Jeg mener generelt at hjelpeapparatet i samfunnet vårt har mye forbedringspotensial, for slik det er i dag er det altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger.

Men det er også viktig å se at det finnes organisasjoner som faktisk fungerer og som gjør en forskjell, slik som i dette tilfellet.

Det er så flott å se at Osman nå bruker sin historie for å hjelpe andre i samme situasjon. Han har holdt foredrag for elever på videregående skoler i Oslo og utenfor.

Han driver med opplysnings arbeid på sosiale medier hvor han deler sin historie om vold i nære relasjoner og om hvordan det har vært å vokse opp med en minoritetsbakgrunn i den sammenheng.

Det er dette vi trenger mer av: menn som tør å stå frem og vise at det er lov å be om hjelp. Osman bryter med den stereotype forventningen om at menn alltid skal "klare seg selv". Han viser at det er styrke i å være sårbar.

Åpen

Vi trenger informasjon og normalisering av følelser og utfordringer blant gutter og menn. Det bør være mer tydelig i samtaler på skolen fra ung alder. Samfunn må også legge mer til rette for at helsetjenestene vi har i dag, treffer menn godt nok.

Å bryte ned stigmaet rundt psykisk helse og livsutfordringer er noe vi alle kan bidra til. Det begynner med å snakke om det. Osman har tatt det første steget – vi trenger flere som følger hans eksempel.