Maktstøtet fra diktaturene. De endrer verden i rekordfart.

For mange observatører signaliserte denne samlingen en endret verdensorden, skriver innleggsforfatterne. Her er Russlands Vladimir Putin, Kinas Xi Jinping og Nord-Koreas Kim Jong-un sammen i Beijing. Foto: Sergei Bobylev, Sputnik/AP/NTB

Autoritær maktutøvelse er tilbake i en ny og kraftfull form.

Kinas president Xi Jinping, Russlands president Vladimir Putin og Nord-Koreas øverste leder Kim Jong-un fanget verdens oppmerksomhet i september da de dukket opp sammen under en militærparade sammen i Beijing, Kinas hovedstad.

Ingen av dem har noensinne vunnet et fritt og rettferdig valg, tillatt en fri presse å undersøke deres politikk eller praksis, eller latt politiske motstandere stille spørsmål – langt mindre utfordre deres styre.

Likevel vandret de selvsikkert skulder ved skulder, mens USAs president Donald Trump tastet løs på telefonen i en serie spontane tankestrømmer. Europeiske ledere virket splittet i hvordan de skulle håndtere en ny global virkelighet. For mange observatører signaliserte hendelsen en endret verdensorden.

Som vi utforsker i boken «Dictating the Agenda: The Authoritarian Resurgence in World Politics», er autoritarisme tilbake i en ny og kraftfull form.

Utenkelig før

Ikke bare har Kina steget frem som en global supermakt, men landet har gjort det samtidig som det har strammet inn den mer liberale atmosfæren som preget landet under globaliseringen på 1990- og 2000-tallet.

Russland har bestemt vendt ryggen til Vesten og gått inn i en kostbar krig ledet av et personlig, imperialistisk diktatur. Nord-Korea har på sin side vært styrt av samme familie siden 1948.

Legg til Saudi-Arabias økonomiske makt og andre gulfmonarkier, Tyrkias glideflukt mot autokrati og Indias omfavnelse av illiberalisme, og den gjenoppståtte bølgen av global autoritarisme fremstår som overveldende – og som vår tids definerende geopolitiske realitet.

Disse statene utgjør ennå ikke en formell politisk allianse eller økonomisk blokk, men autoritære regimer har i dag evne til å påvirke verdenspolitikken på måter som for få år siden virket utenkelige.

USAs president Donald Trump sammen med Recep Tayyip Erdogan, Tyrkias statsminister. Foto: Ludovic Marin, Reuters

Det bemerkelsesverdige er at denne autoritære fremveksten har skjedd i en global kontekst formet av Vesten med USA og EU i førersetet.

Under globaliseringen spredte liberale ideer seg raskt. Det skjedde ved hjelp av ikke-statlige organisasjoner (NGO), aktivister, medieorganisasjoner og universiteter. De bidro til å spre demokratiske idealer og normer i et relativt åpent globalt miljø.

Noe endret seg

Autokratier som Kina og Russland så ut til å bli en del av et globalt marked for handel og investeringer som krevde regler, åpenhet, fri informasjonsflyt, ny digital teknologi og økt kontakt mellom mennesker. Alt dette er utviklinger som i utgangspunktet burde vært uforenlige med et strengt autoritært styre. Så hva skjedde?

En del av svaret er at autoritære stater lærte å overleve og deretter utnytte global sammenkobling til sin fordel. I år 2000 kommenterte daværende amerikanske president Bill Clinton at Kina forsøkte å slå ned på internett, og lo av det. Han mente det var «som å forsøke å spikre gelé til veggen».

Spol frem 25 år: Gjennom prøving og feiling og ved å utveksle beste praksis med hverandre lærte autokratiene å bruke internett-teknologier til å styrke sitt grep om makten. Internettets demokratiserende kraft og ytringsfriheten i sosiale medier kunne ikke bare temmes. Det kunne også brukes som verktøy for kontroll og undertrykking.

Kina og Russland forsøker nå aktivt å påvirke globale styringsstandarder og projisere sin teknologiske innflytelse utover egne grenser.

Autoritære sikkerhetstjenester bruker nå rutinemessig spionvare som er fritt tilgjengelig på markedet. Det gjør de for å overvåke kommunikasjonen til politiske motstandere og journalister – også i utlandet. Og som svar på globale medieaktører som CNN og BBC har de opprettet sine egne statlige propagandakanaler. Det gjør de samtidig som de innfører restriksjoner ved å nekte akkreditering og visum til utenlandske journalister.

Maktmidler i autoritære hender

En annen side ved den nye autoritære bølgen er at regimene nå aktivt utnytter de globale forbindelsene mellom autokratier og demokratier som vokste frem på 1990- og 2000-tallet. I lang tid ble det hevdet at vestlige selskaper, universiteter og idrettsorganisasjoners engasjement i autoritære land til slutt ville fremme liberalisering og reformer. I stedet oppdaget de autoritære at de selv hadde maktmidler.

Ta høyere utdanning som eksempel: Med sviktende offentlig finansiering lanserte mange prestisjeuniversiteter i liberale demokratier ambisiøse planer for «internasjonalisering».

Først innebar dette å tiltrekke seg flere utenlandske studenter som betalte høye studieavgifter. Snart begynte universitetene å åpne filialer i utlandet – ofte i ikke-demokratiske land som gulfmonarkiene, Singapore eller Kina – som en ny inntektskilde. Disse samarbeidene ble gjerne rettferdiggjort som et bidrag til å spre fri forskning og kunnskap globalt. Det var selv om vertsnasjonen betalte det meste av kostnaden.

I praksis førte imidlertid autoritære lover ofte til begrensninger på hva universitetet kunne undervise i og hva forskere kunne studere. Enda mer problematisk var at de økonomiske båndene til diktaturer skapte debatt om hvorvidt universitetene hjemme faktisk klarte å ivareta akademisk frihet. I stedet for at den liberale institusjonen skulle påvirke det autoritære regimet, har påvirkningen ofte gått motsatt vei.

Til slutt lærer autokratier av og underviser hverandre i hvordan de best kan møte trusler mot sitt styre. Etter de såkalte «fargerevolusjonene» i postsovjetiske land begynte autoritære ledere å se NGO-er og sivilsamfunn som sikkerhetstrusler og redskaper for vestlig innblanding, og ikke som demokratiske aktører.

I Russland ble organisasjoner som mottok utenlandsk støtte, stemplet som «utenlandske agenter» eller forbudt som «uønskede». Disse praksisene spredte seg i regionen og videre. Det skjedde ofte gjennom lover som nærmest ble kopiert ord for ord fra ett land til et annet. Taktikkene har vært så vellykkede at de nå sprer seg også til liberale demokratier.

Donald Trumps andre administrasjon har fokusert på å slå ned på amerikanske medier han anser som kritiske, presse universiteter og stiftelser som finansierer sivilsamfunn, og skremme advokatfirmaer som har representert hans politiske motstandere.

President Donald Trump har vært i konflikt med Harvard, et av USAs mest prestisjefylte universiteter. Foto: Stein J. Bjørge

Norges rolle

Hva betyr alt dette for et land som Norge, som stolt står skulder ved skulder med liberale demokratier og fremstiller seg som åpent, tolerant og internasjonalt forbundet?

En verden der autoritære makter ønsker å omskrive menneskerettighetsnormer, internasjonale økonomiske regler og teknologistandarder etter eget bilde, vil være farlig for Norge.

Et åpent internasjonalt system styrt av regler og liberale prinsipper gjør det mulig for Norge å overleve og blomstre som demokrati og tiltrekke seg globale selskaper, kulturinstitusjoner og ledende forskere.

Dette er også grunnen til at USAs vending mot en mer nasjonalistisk utenrikspolitikk – med politisk motiverte tollsatser og svekket støtte til allierte – forsterker den illiberale trusselen.

I en tid med demokratisk tilbakegang må Norge forsvare sine liberale prinsipper og styrke båndene til likesinnede demokratier. Norge må fortsette å investere i egne sivile institusjoner, medier og forskningsmiljøer for å bygge motstandskraft mot disse nye illiberale påvirkningskrefter i en verden i endring.