2 hours ago
1
På løpeturen gjennom Europa, støtte Nikolas Drakos på hetebølge, bjørnespor og landminer fra balkankrigen.
Publisert 01.07.2026 17:00
25. april begynte Nikolas Drakos sitt livs lengste løpetur. Tirsdag, 67 dager etter at han forlot Åsane kirkegård like utenfor Bergen, kom han i mål.
I farens hjemby Parga, nordøst i Hellas.
– Det var veldig emosjonelt. Dette er første gang jeg kommer til Parga uten at pappa er her. Det ble felt noen tårer da, sier Drakos.
For i januar mistet Drakos sin far, Konstantinos, til kreft. Løpeturen ble hans måte å bearbeide sorgen.
– Jeg ønsket å snu sorgprosessen til noe som kunne gi et positivt utfall. Og jeg har alltid likt å pushe grensene fysisk, sier Drakos.
– Så jeg ville gjennomføre dette store løpet med et symbolsk start- og sluttsted, for å samle inn penger til kreftforeningen.
Fasit ved målgang er over 380.000 kroner.
Forsto ikke skiltet
Turen startet ved farens grav, og endte i hans hjemby. Gjennom 3490 kilometer og 67 dager på veien, var han innom tolv land.
– Det har vært noen veldig varme dager med begrenset tilgang til vann, som har vært vanvittig krevende. Så har det også vært noen lange fjelletapper, der bare høydemeterne har vært krevende.
Blant lange, monotone tyske motorveier, en heller tvilsom gjennomført grensekryssing fra Bosnia til Kroatia, er turen gjennom den bosniske fjellheimen noe av det som sitter best i.
Halvveis gjennom en utraffikert fjellovergang, som bestod av 20 kilometer med traktorvei, fikk han plutselig øye på bjørnespor i bakken.
– Da ble jeg litt smånervøs, og fikk opp tempoet litt, sier Drakos og ler.
Videre nedover fjellet, dukker det opp bosniske skilt, med røde dødninghoder.
– Jeg forsto ikke helt hva som sto der, men tenkte at det kanskje var en naturlig måte å opplyse om farlig dyreliv, sier Drakos.
Vel fremme i landsbyen på andre siden, kunne de lokale innbyggerne fortelle at det kryr av både bjørn og ulv i fjellet.
– Men de skiltene betydde at det var fullt av landminer i grøftekantene, etter krigen på 90-tallet.
– Må ha hallusinert
Et annet minneverdig øyeblikk var turen over en albansk fjellovergang. I 35 graders stekende varme, langt unna nærmeste landsby og uten mulighet til å fylle vannflaskene.
– Plutselig hører jeg noen plystre. Jeg snur meg litt rundt, men ser ingenting, og tenker at jeg må ha hallusinert, sier Drakos.
– Men plystringen fortsetter, og så ser jeg en fyr vinker til meg fra et tre.
I skyggen fra et tre, satt fem albanske geitebønder som inviterte på lunsj med yoghurt, ost og øl.
– Det ble rett og slett en liten oase der oppe i fjellene. Det var veldig kult.
Til tross for varme og høydemeter, var Albania et av de hyggeligste landene å løpe gjennom, mener Drakos.
– Folket der var så imøtekommende. Men samtidig var det et av de mest krevende landene, på grunn av temperaturen. Det var utrolig vanskelig med etapper på sju-åtte timer, sier han.
– Mens i Tyskland, for eksempel, var det fordelaktige forhold og helt flatt. Men det var også veldig monotont og kjedelig.
Brøt sammen like før mål
Med på turen har samboer Stella fulgt etter i en Volkswagen Polo Cross fra 2008 med en campingvogn på slep.
– Det var jo hele tiden en problemstilling, den bilen. Spørsmålet jeg og Stella stilte oss var: «Hva kommer til å bryte sammen først? Bilen eller beina?»
Til slutt ble det bilen. Dagen før grensen til Hellas skulle krysses, måtte bilen kapitulere i den albanske varmen.
– Da måtte den på verksted i Albania, mens jeg fortsatte å løpe. Albania var sannsynligvis det billigste landet å fikse den i. Heldigvis.
English (US)