1 week ago
10
Selv om Helsedirektoratet fikk vite at to kvinner var forvekslet på fødestuen, valgte myndighetene å ikke informere de involverte. En akseptabel håndtering, sier staten.
Publisert 12.11.2024 11:51
– Dette er utvilsomt en spesiell sak. Det er lett å forstå at den har vært og fortsatt er en stor belastning for de involverte, innledet advokat Asgeir Nygård ved Regjeringsadvokaten tirsdag.
På dag to av babyforvekslingssaken i Oslo tingrett argumenterte han for hvorfor to kvinner som ble forvekslet på fødestuen i 1965 og en av kvinnenes mor ikke har rett på oppreisning, til tross for at myndighetene fikk kunnskap om forvekslingen på 1980-tallet.
Dette er «babyforvekslingssaken»
I 1965 ble to nyfødte babyer forvekslet på sykehjemmet i Herøy kommune. I uvisshet vokste de opp med hverandres biologiske mødre.
I 1981 tok en av kvinnenes mødre en blodprøve av det hun trodde var sin biologiske datter. Resultatet viste at datteren umulig kunne være hennes biologiske barn på grunn av blodtypen.
I 1983 klarte ikke moren holde resultatet hemmelig og kontaktet distriktslegen med sin mistanke om at hun hadde fått med seg feil barn fra sykehjemmet. Distriktslegen sendte saken videre i systemet.
Kvinnen ville innledningsvis vite hvem og hvor hennes biologiske datter befant seg, og hvordan hun hadde det. Etter å ha hyret inn advokat ombestemte kvinnen seg, og ville bare vite hvordan hennes biologiske datter hadde det, før hun eventuelt tok videre skritt.
Myndighetene fant frem til fem mulige kandidater som kunne vært forvekslet. Disse ble observert i skjul for å avgjøre hvorvidt de kunne være forvekslet, og for å avgjøre hvordan de hadde det.
I 1985 sendte Helsedirektoratet ut et brev etter å ha foretatt «nærmere undersøkelser». Her konkluderte de med at det det var «ingenting som indikerer at de personer det gjelder ikke lever under tilfredsstillende sosiale og materielle forhold».
Saken ble avsluttet, uten at de mulig forvekslede kvinnene ble informert fra myndighetenes side. Myndighetene var bekymret for brudd på taushetsplikten og viste til at moren kun hadde ønsket å vite hvordan datteren hadde det.
I 1989 fortalte moren som kontaktet myndighetene til sin datter at hun ikke var hennes biologiske datter.
I 2021 tok den andre forvekslede kvinnen en DNA-prøve og la resultatene inn på My Heritage. Her kom hun i kontakt med sin biologiske kusine, og senere resten av sin familie.
Hun gikk rettens vei for å slå fast sin biologiske familie. Dette ble avgjort i Hordaland tingrett i 2023, hvor det samtidig ble sannsynliggjort at kvinnene var blitt forbyttet på sykehjemmet i 1965.
Det er nesten 60 år siden kvinnene ble forvekslet, og drøyt 40 år siden kommune og stat fikk beskjed om at feilen hadde skjedd. Dette har stor betydning for hvordan man skal bedømme myndighetenes rolle i saken, mener staten.
– Det er viktig at man ikke vurderer myndighetenes håndtering ut fra dagens system, rutiner og verdier, men fra hvilke systemer og verdier man opererte med på 80-tallet, påpekte Nygård.
Han understreker at det har skjedd en «betydelig utvikling» på dette feltet fra 80-tallet og frem til i dag.
En viktig del av søksmålet dreier seg om sakens utvikling på 1980-tallet. Etter at en av mødrene tok en blodprøve av barna sine i 1981, fant hun ut at Linda Karin Risvik Gotaas umulig kunne være hennes biologiske datter.
Kvinnen som fikk resultatet av blodprøven er ikke del av søksmålet.
I 1983 delte hun disse opplysningene med distriktslegen, hvor hun innledningsvis ønsket å få vite hvem hennes biologiske datter var, hvor hun oppholdt seg og hvordan hun hadde det.
I 1984, etter at kvinnen hadde ansatt advokat, ombestemte hun seg. I et nytt brev til myndighetene ønsket hun nå bare å vite hvordan hennes biologiske datter hadde det. Ifølge hennes egne ord var dette en «tragedie som lett kan bli enda større».
– Dette var da rammen for henvendelsen til myndighetene, de skulle kun finne ut av hvordan hennes biologiske datter hadde det, påpeker advokat Asgeir Nygård.
Etter at myndighetene i all hemmelighet gjennomførte undersøkelser av de kvinnene som potensielt kunne blitt forbyttet med Linda Karin Risvik Gotaas, konkluderte de i 1985 med at «barna lever under tilfredsstillende sosiale og materielle forhold». Saken ble deretter avsluttet.
– Man nøyde seg med å svare ut det den biologiske moren ønsket. Det kan argumenteres for at Helsedirektoratet burde gjort mer, men det er forståelig at de gjorde det slik rammen for saken var, sier Nygård.
Han viser til at det på det aktuelle tidspunktet ikke eksisterte noen meldeplikt i tilfeller hvor myndighetene blir kjent med forbytning, og at de involverte så på det som en veldig vanskelig sak.
– 40 år senere mener staten man kan si at dette var en akseptabel håndtering, rettslig sett, konkluderer Nygård.
– Kan ikke ta ansvar
Verken staten eller Herøy kommune bestrider at kvinnene ble forvekslet på fødestuen i 1965, men begge nekter for at de kan holdes ansvarlig for dette.
Den aktuelle fødestuen var privat drevet, og verken kommune eller stat var involvert i driften. En statlig ansatt jordmor jobbet ved fødestuen, men staten mener det ikke er sannsynliggjort at jordmoren var ansvarlig for forvekslingen.
– I 1965 var det ingen statlig ansvar for sykehusdrift eller drift av fødestuer i landet. Dette var en annen tid hvor sykestuer ble drevet på annet vis enn i dag, og det kan ikke bevises at staten har noe rettslig ansvar, slår Nygård fast.
Herøy kommune sier de har stor forståelse for saksøkernes situasjon.
– Det skjedde en stor feil, den skulle aldri ha skjedd og det har hatt store konsekvenser for de involverte. Kommunen kan likevel ikke ta rettslig ansvar for det som har skjedd, verken på 60-tallet eller 80-tallet, slår advokat Reidar Andersen fast.
Også for kommunens del er det vesentlig at fødestua var privat drevet:
– Det er utvilsomt at Herøy kommune ikke hadde noen som helst rolle i driften av den private fødestua hvor de ble forbyttet, sier Andersen.
English (US)