Likestilling må tåle å se guttene

DEBATT: Av og til treffer en kommentar en nerve fordi den setter ord på noe mange ser, men få tør å si høyt. Jan Zahls påpekning av guttenes problemer i likestillingsdebatten er nettopp et slikt bidrag.

Når et offentlig skolesystem år etter år gir ett kjønn klart svakere utfall enn det andre, er det legitimt å stille spørsmål ved systemet – ikke bare guttenes holdninger, modenhet eller innsats. Foto: Shutterstock

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Flere svar advarer mot å gjøre likestilling til en «stafett», der kvinners utfordringer skyves til side. Det er en viktig påminnelse – men også en påfallende forsnevring av debatten.

For ingen seriøse stemmer hevder at likestilling er i mål for kvinner. Spørsmålet er et annet: Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at gutter og menn i dag møter systematiske utfordringer som ikke kan reduseres til individuelle valg eller «menn mot menn»?

Forklaringene dekker ikke alt

Gutter gjør det dårligere i skolen enn jenter. De fullfører sjeldnere videregående opplæring. De er i mindretall i høyere utdanning. Dette er ikke nye observasjoner, og de er heller ikke enkeltstående. De er stabile, langvarige og godt dokumenterte.

Når et offentlig skolesystem år etter år gir ett kjønn klart svakere utfall enn det andre, er det legitimt å stille spørsmål ved systemet – ikke bare guttenes holdninger, modenhet eller innsats. Å gjøre det motsatte, er å forklare strukturelle forskjeller med moral og kultur alene.

Det er her Zahls kommentar treffer. For debatten stopper ofte akkurat idet den burde begynne.

Ofte får vi høre at gutters problemer først og fremst handler om maskulinitetskultur, manglende modenhet eller dårlige rollemodeller. Slike forklaringer kan ha relevans, men de er langt fra tilstrekkelige.

Et prinsipielt prosjekt?

De forklarer ikke hvorfor:

• gutter i barnehage og skole møtes av pedagogiske modeller som treffer dem dårligere
• menn i langt større grad faller utenfor utdanning og arbeidsliv
• menn har høyere risiko for selvmord, rus og ensomhet
• fedre oftere mister daglig omsorg for egne barn etter samlivsbrudd

Dette er ikke forhold som løses ved å be gutter «ta seg sammen». Dette er utfall av hvordan institusjoner er organisert, hvilke forventninger som stilles – og hvem systemene er best tilpasset.

Å ta gutters og menns utfordringer på alvor er ikke det samme som å nedprioritere kvinners. Likestilling er ikke en kamp der én side må tie for at den andre skal bli hørt.

Men når enhver omtale av gutters problemer møtes med en påminnelse om at «kvinner fortsatt ikke er i mål», risikerer vi å gjøre likestilling til et prinsipielt prosjekt – løsrevet fra faktiske utfall.

Det gagner verken jenter eller gutter.

Er vi modne nok?

En likestillingspolitikk som ikke evner å korrigere kurs når nye skjevheter oppstår, mister troverdighet. Spesielt blant unge gutter som opplever at deres erfaringer ikke passer inn i det etablerte språket.

Vi kan erkjenne at kvinner fortsatt møter strukturelle barrierer – og samtidig ta på alvor at gutter i dag strever systematisk i sentrale livsfaser.

Det ene opphever ikke det andre.

Tvert imot! Hvis likestilling skal være et levende prosjekt, må det være presist. Det må rette seg dit utfordringene faktisk er – også når de ikke følger gamle mønstre.

Zahls kommentar er derfor ikke et brudd med likestillingstanken, men en naturlig videreføring av den. Spørsmålet er om vi er modne nok til å ta det på alvor.