Lever med tabubelagt sykdom: «Det er noe galt med den ungen»

Hun sitter alene i leiligheten sin i Trondheim mens hun merker at noe er galt.

Slik som dette har hun ikke hatt det før. Smertene er store, det stråler nedover beina og føttene.

Nå begynner Vårinn å bli redd. Hun bestemmer seg for å ringe kjæresten Hågen, som hun bare har vært sammen med en kort stund.

Han er på trening, men svarer fort. Og han blir bekymret. Hun gråter, og det er tydelig at det er noe hun kvier seg for å si.

Han frykter det verste. Men det hun sier, tar ham på senga.

«Jeg klarer ikke å bæsje!».

Vårinn Rein Trustrup må le litt mens hun tenker tilbake på den spesielle situasjonen.

Det er ikke sånne ting man helst vil ha fokus på når man er i et nytt forhold.

Men livet hennes har lært henne at det er enklest å bare si ting som de er. Og snill som han er, avbryter han treningsøkta for å bli med henne på legevakta.

Slike hendelser har hun etter hvert blitt godt vant til.

Hverdagen hennes har vært litt annerledes enn mange andres så lenge hun kan huske.

– Da jeg var liten sa farmor det rett ut til mamma og pappa, «det er noe galt med den ungen». Og det var det jo, sier hun.

Vårinn var bare fem år da hun fikk påvist Morbus Crohn, en kronisk tarmsykdom med diaré og magesmerter som de vanligste symptomene.

Omtrent 300 personer i Norge får diagnosen hvert år.

Det tok litt tid før hun fikk diagnosen. På den tiden trodde ikke legene hun snakket med at så unge barn kunne rammes av sykdommen.

De første barneårene hennes ble vonde. Det er noen minner som sitter brent fast den dag i dag.

Hun husker for eksempel et grønt teppe. Der lå hun flere ganger i fosterstilling foran peisen og hadde ekstreme smerter.

Hun har minner om blod i avføringen allerede da hun var fire-fem år. Det var den første indikatoren på at noe var galt.

– Et annet minne er mamma som gråt i bilen på tur hjem fra en undersøkelse som hadde gitt veldig dårlige svar. Det er en av veldig få ganger jeg har sett mamma gråte, og jeg husker at jeg ikke forsto situasjonen, bare at det var på grunn av meg, forteller hun.

Leger og sykehus prøvde det meste for å hjelpe. Kjempehøye doser med kortison. Masse skopier, MR-bilder, alt som går an å sjekke.

– Jeg var jo innlagt på sykehus i noen uker da jeg var liten, rundt 7-8 år. Da var jeg skikkelig tynn, men jeg skjønte nok ikke alvoret. Jeg fikk ikke i meg noe næring, kroppen tok ikke opp noe som helst av mat, husker hun.

Etter hvert fant de medisiner som fungerte for henne, da var hun rukket å bli i 12-13-årsalderen. Nå holdes de verste smertene i sjakk.

Til tross for mange vonde dager, og en sykdom som gjorde at hun var avhengig av å være i nærheten av et toalett til enhver tid, nektet hun å la seg stoppe i oppveksten og ble med på det meste venninnene hennes gjorde.

– Men jeg måtte jo på do hele tida. Det var sånn «hvor er det do?», «jeg må ha dopapir», «hvor er doen hen?», «hvor er neste do?». Heldigvis gikk jeg på en veldig liten skole hvor de visste om det, forteller hun.

Hun kan med hånden på hjertet tenke tilbake til barneårene og fortelle at hun aldri har blitt mobbet for sykdommen.

Selv ikke når hun hadde gymtimer og måtte ha sonde og matpose på ryggen, fikk hun noen stygge kommentarer.

Og som hun selv sier: Barn er jo kjent for å kunne være slemme mot hverandre noen ganger, men de var det ikke mot henne.

I stedet viste vennene hennes seg å være en stor støtte i hverdagen.

Det var for eksempel langt fra uvanlig at hun måtte gå på do flere ganger på strekningen til og fra skolen.

En gang, da hun og venninnen var kommet halvveis på turen, hadde hun ikke noe valg. Hun måtte på do, og det fort.

Løsningen ble et stort postkassestativ, som hun gjemte seg bak.

Mens hun satt på huk for å gjøre sitt fornødne, kom så klart postmannen akkurat samtidig.

Redningen ble den snille venninnen, som stilte seg opp og skygget for innsyn.

– Det syntes jeg var flaut. Men det har jeg sluttet å føle på. Jeg kan fortsatt kjenne det i noen settinger, men det må jeg bare stå i, sier hun i dag.

I dag klarer hun å kombinere sykdommen med en tilværelse som toppidrettsutøver og landslagsløper i canicross.

Canicross kan enklest beskrives som terrengløp med hund, der løperen har hunden i belte og line. Man springer gjerne konkurranser på mellom tre og seks kilometer og med en snittfart på mellom 17 og 22 kilometer, litt avhengig av både hund og løper.

For fire år siden, da hun flyttet fra Trondheim til Oslo, var hun mest vant til å konkurrere med islandshest. Men det er enklere i Trondheim enn Oslo. Og Vårinn kjente en identitetskrise komme krypende.

«Shit, hvem er jeg nå? Hva gjør jeg hvis jeg ikke driver med dyr?», tenkte hun.

Hun gikk inn på Facebook og gjorde et søk som skulle vise seg å bli livsendrende.

«Konkurranse med hund».

Og der fant hun siden til Norges Hundekjørerforbund.

Det ene førte til det andre, og plutselig hadde hun meldt seg frivillig som trener i Trondheim Trekk- og Brukshundklubb. Noe som igjen førte til at hun kjente folk i samme hundeløpingmiljø da hun flyttet til Oslo for å bli fulltidsstudent ved Norges idrettshøgskole.

Etter hvert ble hun ansatt som juniorlandslagstrener for skiløperne i hundekjøring.

– Det var jo nytt og spennende. Etter to år som trener kjente jeg at «nå har jeg litt lyst til å prøve meg selv». Men det er løping som liksom er min ting. Så da begynte jeg å delta på en del lavterskel-konkurranser og fant ut at dette er skikkelig gøy, og kanskje noe jeg er litt god i, sier hun.

Hun er faktisk så god at hun etter hvert ble belønnet med en plass på barmarkslandslaget.

Og gode prestasjoner førte henne til VM i hundeløping i fjor, karrierens høydepunkt.

Det som irriterer henne med sykdommen, er at den ofte kan ødelegge for henne som idrettsutøver.

Løping er det som trigger sykdommen aller mest, mener hun.

Hvis hun skal løpe en mil i rolig tempo i skogen, hender det noen ganger at økta ofte blir til en intervalløkt i stedet, siden hun i de verste periodene må stoppe omtrent hver kilometer for å gå på do.

– Da kan jeg komme til et punkt hvor jeg begynner å bli sur og irritert på løpeturen. Da ødelegger det rytmen på treninga. Og da kan jeg begynne å grine litt. Men så går det over, sier hun.

På en god dag slipper hun unna med 1-3 dobesøk på langturen.

Hun har aldri tenkt tanken på å slutte med idretten.

Hun tror ikke hun hadde vært så frisk som hun faktisk er hvis hun ikke hadde trent så mye som hun gjør. Nå trener hun omtrent hver dag, ofte doble økter.

– Har du hatt noen løp som blir ødelagt på grunn av dette?

– Nei, for det skjer tydeligvis et eller annet med meg når jeg står på startstreken. Bank i bordet, det har alltid gått bra. Men før og etterpå er det ofte litt krise, medgir hun.

Diagnosen gjør at hun må ta visse hensyn hver dag.

Hun tør for eksempel svært sjelden å løpe i byen, der det kan være vanskelig å vite hvor nærmeste do er. Det blir skogsturer 99 av 100 ganger.

Og hun løper alltid med en dorull lett tilgjengelig.

Når hun trener med hund, er hun blitt en mester til å sitte på huk og gjøre sitt fornødne samtidig som hun må holde en ivrig hund i bånd så den ikke løper av gårde.

– Du snakker jo veldig åpent om sykdommen i dette intervjuet. Det skal ut på NRK, så det er ganske mange som får høre den historien. Hvorfor velger du å være så åpen?

– Jeg kjenner jo veldig få med denne sykdommen selv. Jeg har ingen å egentlig sparre med. Da tenker jeg sånn: Det fins sikkert noen der ute som har lignende livsstil og samme sykdom. Og jeg tenker det er fint å dele. Det er jo et tema som handler om litt sånn intime ting, som kanskje litt over grensen til mange. Men jeg tenker det er fint å dele.

– Hva vil du si til unge jenter eller gutter i dag som kanskje får samme diagnose som deg?

– Det er ikke så farlig hva andre tenker. Ikke bry deg så mye om hva andre mener. Det er ikke så flaut, alle går på do. Det er bare at du gjør det kanskje ti ganger mer enn dem hver dag. Du kan ikke noe for det, gjør det beste ut av din situasjon, sier hun.

Kjæresten Hågen fullroser henne for at hun våger å være så åpen om hvordan det er å leve med crohns, både overfor ham men også i denne artikkelen.

– Jeg syns det er supert. Det er jo fint at man kan snakke om sånne ting også. Og hvis det er andre som er i samme situasjon, kan det jo være veldig fint å høre at det ikke trenger å bare være fælt. Det kan være fælt, men det går jo også bra. Jeg er imponert av Vårinn, sier han.

Vårinn anser seg uansett som heldig. Hun vet om crohns-utsatte som er så dårlige at de ikke får til å gå en tur engang, hun lever et liv som toppidrettsutøver.

Hvis det er en jente eller gutt som er i tvil om det lar seg forene med en idrettskarriere, er rådet fra Vårinn at det ikke trenger å være et hinder.

– Ikke la det stå i veien for å prøve, i hvert fall. Det kan jo godt hende at det ikke går, det kan godt hende at jeg ikke blir noen verdensmester. Men jeg koser meg jo i prosessen. Det tenker jeg er viktig, sier hun.

På spørsmål om hun tror hun hadde vært merkbart bedre utøver hvis hun ikke hadde hatt den sykdommen, svarer hun ja.

Men likevel nekter hun å bruke den som en unnskyldning. Det er ikke snakk om å være bitter for at denne sykdommen rammet akkurat henne.

– Hva skal jeg med det? Det er ikke noe vits. Jeg har alltid vært sånn. Det gjelder bare å tilpasse seg og gjøre det beste man kan. Så det har jeg aldri tenkt på (å være bitter). Eller det har jeg sikkert tenkt i et øyeblikk, men det går fort bort, sier hun.

Hun mener hun kan takke vennene og familien for det tankesettet.

– Mamma er veldig sånn: «Skjerp deg». Selvfølgelig støttende, men hun har nok litt den «ta deg sammen»-holdningen. Og det kan sikkert ha spilt inn, tror jeg.

Kevin Ramsfjell er en av Vårinns nærmeste trenere og dekker løpebiten av sporten. De har bare jobbet sammen siden i vår, men han har raskt fått respekt for både utøveren og mennesket han har blitt kjent med siden den gang.

– Hun jobber steinhardt, og hvis det kommer problemer knyttet til enten en skade eller med sykdommen, så er det ikke snakk om å klage og sutre. Da omstiller hun og finner andre måter å gjøre ting på. Det synes jeg er jæklig bra, sier Ramsfjell til NRK.

Vårinns potensial som idrettsutøver er stort, mener han. Han tror egenskapen hun har til å faktisk følge planer, samme hva slags utfordringer som oppstår, er en stor fordel og styrke for henne.

– Da vil du få bedre resultater, og du trener samtidig deg selv på å bli god på å gjennomføre ting. Det synes jeg er en veldig god egenskap som mange kan lære av, sier han.

I VM i fjor ble hun nummer 30 av 42 deltakere, men målet var nådd bare ved å kvalifisere seg.

Ambisjonene videre for karrieren er å kvalifisere seg til EM i Finland 2024 og VM i USA i 2025.

Men denne sesongen har motivasjonen hennes virkelig blitt satt på prøve. Flere skadeopphold og sykdomsperioder har holdt henne litt tilbake. I dag sliter hun med en betennelse i rumpemuskelen.

– Jeg synes det lugger litt innimellom, sukker hun.

For mange med crohnsdiagnose kan betennelse i mage-tarm-kanalene gi alvorlige komplikasjoner.

Hun innrømmer at hun noen ganger er redd for hva som kan skje.

– Ja. Det har jeg nok vært mange ganger. Jeg har nok litt sånn smålig helseangst, sier hun.

Hun er glad hun foreløpig har unngått operasjon. Men helseangsten, slik hun beskriver den, er der hele tiden i bakhodet.

– Det er kanskje en liten frykt jeg har nå, at dagen kommer hvor jeg må operere og legge ut tarmen. Det har jeg ikke så lyst til. Men hvis det er det beste, så gjør man det. Men jeg har ikke lyst til det.

– Hvor ille skal det bli før du slutter med idretten?

– Da tror jeg det skal være så ille at jeg kjenner at det ikke går. At kroppen stopper opp. Jeg tror ikke jeg gir meg før det kollapser. Jeg må ha en kropp som klarer å trene for å fungere. For å fungere i livet. Jeg blir ikke noe hyggelig når jeg ikke har fått trent på noen dager.