Lesebrillenes hevn

9 hours ago 2

Morgentrøtt hilsen til deg!

Om du også er på VM-kjøret, skjønner du hvorfor jeg er litt søvnig.

På jobben er vi mange kolleger som må kvele en gjesp om dagen. Da nikker vi innforstått til hverandre og mumler noe kort om Haalands fortreffelighet eller Curaçao-keeperens utrolige 15 redninger. I hodet mitt går det en nonstop spilleliste med fotballsanger.

VM er fest og moro, men det levner ikke mye tid til lesing. Før jeg tar ferie, må jeg likevel dele en gladnyhet med alle brillebrukende lesehester og fortelle om min paradisiske opplevelse i Sigrid Undsets hage.

Vi har dessuten storfint besøk i ukas Bokbrev. Selveste statsministeren gir deg sine lesetips.

Sett på kaffen!

Portrettfoto av Siss Vik og hennes signatur.

Da jeg var ni år gammel, oppdaget foreldrene mine at jeg var like nærsynt som en jordrotte. Det hadde pågått i flere år, men ingen hadde lagt merke til det. Jeg satt på første rad på skolen der jeg kunne se tavla, og brukte all fritiden min til å lese bøker.

Det siste vi gjorde før vi flyttet fra Sveits til Norge, var å skaffe meg briller. Og kjære leser, la meg forsikre deg om at utvalget i barnebriller på 1970-tallet var rimelig semmert. Det var colabunnglass og stålinnfatning i to sjatteringer.

Jeg troppet opp på Midtbygda skole og oppdaget at jeg var den eneste med briller på hele skolen bortsett fra læreren. Rimelig ukult.

Både i barndommen og ungdommen var det jo sånn at folk i spillefilmer med briller var nerdete, klønete og kjedelige. Husk at det eneste Supermann trengte for å skjule at han var verdens sterkeste og hotteste fyr, var et par briller.

En million amerikanske high school-serier lærte oss også at bøker og briller = usexy.

Illustrasjon fra tegneserie som viser Clark Kent med briller og hans foreldre som diskuterer ham.

Men det skjer noe i film og TV som kan gi oss brilleslanger oppreising. Det nye hotte er nemlig slutty little glasses.

Begrepet oppsto i forbindelse med filmen «Jurassic World: Rebirth», der Jonathan Bailey spiller paleontolog. Bailey ble i fjor stemt fram som verdens mest sexy nålevende mann, ikke minst på grunn av rollen han hadde i Bridgerton, serien som sydet av begjær og romantikk.

Da Bailey så skulle spille dinosaurforsker, tenkte han sikkert at han skulle tone ned sexinessen med et par runde briller, for å se skikkelig akademiker ut.

En forsker og to leiesoldater går i en elv i jungelen.

Den amerikanske kulturpersonligheten Blakely Thornton trengte bare å se filmtraileren for å beskrive at Bailey hadde på seg slutty little glasses. (NB: Jeg kommer ikke til å oversette dette begrepet til norsk, det funker ikke.)

Uttrykket ble umiddelbart en hit på internett og fenomenet spredte seg til røde løpere. Som motefenomen er slutty little glasses en bestemt type briller, litt små, med nesten usynlig innfatning, av typen som ble oppfattet som ekstra nerdete.

At menn med briller av alle slag slår an, er det flere eksempler på. Da skuespiller Andrew Garfield hentet fram lesebriller med kraftig innfatning på Golden Globe Awards for å dele ut en pris, smeltet kvinner foran skjermen:

– Andrew Garfield putting on his glasses in slow motion like that just got me pregnant, skrev en kvinne på X.

Selv ishockeyserien «Heated Rivalry» byr på en scene der lesebriller blir heftig erotisert.

I sci-fi-filmen «The Hail Mary Project» gjør sexsymbolet Ryan Gosling mye ut av brillene sine i rollen som naturfagslæreren som må redde jordkloden.

Henger så briller nødvendigvis sammen med lesing, spør du kanskje.

Det finnes flere plager som gir dårlig syn, men ifølge optikeren min er lesing, både på papir og skjerm, faktisk den dårligste aktiviteten for øynene.

Det øynene liker best, forklarte han, er å se ting i farger, i flere lags dybde og som beveger seg, som ute i naturen. Altså alt det motsatte av det en flat bokside kan tilby.

En mann i NASA-uniform står bøyd fremover.

Nå er det kanskje lettere å se sexy ut med briller hvis du allerede er dritkjekk. Men at populærkulturen og motebildet omfavner en look som har vært forbeholdt nerdete lesehester, føles som en varm omfavnelse.

Hvis du selv tenker at folk rundt deg med briller har på seg slutty little glasses, gjør du dessuten omgivelsene dine mer glamorøse, og passer ikke det godt nå på sommeren?

Et cocktailglass står ved siden av en bunke med bøker.

Statsministerens lesetips

Vi skal holde oss til temaet menn som leser bøker. Under Obamas presidentskap ble vi vant til at han delte sine bokfavoritter hver sommer og jul. Da Finlands president Alexander Stubb nylig delte bilder av lesekroken sin (så klart iført briller!) på Instagram, tenkte jeg at vår Jonas ikke kunne være dårligere.

Vi ba Statsministerens kontor om et bilde av lesekroken hans og fikk dette, som er fra hans favorittsted å lese bøker: hytta. Men ikke bare det, Jonas Gahr Støre sendte hele ni(!) bokanbefalinger til å dele med dere.

En mann med kort, grått hår (statsminister Jonas Gahr Støre) som sitter i en lenestol og leser boka Odysseen av Birger Emanuelsen, i vinduene skimtes sjø og furutrær.

På Bokdagen i år holdt statsministeren åpningstalen, som bød på bokhistorikk og et forsvar for lesing og ytringsfrihet, men også på noen personlige betraktninger.

Støre sa at han liker å ha en sakprosabok og en skjønnlitterær gående parallelt, og fortalte at han var glad i å lese høyt for barnebarna og oppdage ny kunnskap sammen.

Mange skylder på at de ikke har tid til å lese, men statsministeren sier til Bokbrevet at lesing ikke nødvendigvis krever mange sammenhengende timer:

– Jeg leser i de små pausene i hverdagen, for eksempel når jeg er på reise eller når jeg ellers har litt ro rundt meg.

I litteraturen finner han både ro, underholdning, innsikt og nye perspektiver, sier han videre.

Av utvalget ser jeg at statsministeren er opptatt av historie og av familierelasjoner. Håper du finner noe som frister her! (Sveip til høyre for hele lista.)

«Odysseen» av Birger Emanuelsen (2025). Denne gjorde inntrykk på meg. Et sterkt portrett mellom far og sønn og smerten som følger når de man er nær sakte forsvinner inn i demenståken. Mye i boka traff meg personlig og minnet meg om det jeg opplevde med moren min, som også hadde demens. Det er en bok som blir værende hos deg etter at du er ferdig med den.
«Hardråde» av Tore Skeie (2025). Tore Skeie har en helt egen evne til å gjøre sagaene levende. Dette er ikke bare fortellingen om en krigerkonge, men også om makt, ambisjoner og de store politiske spillene som formet Norge. Dette er en bok som kombinerer historisk innsikt med driv og spenning.
«Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen (2024). Det er et portrett av en kvinnelig hovedrolle, skrevet av en mannlig forfatter, om et liv med kjærlighet og svik fortalt fra et lokalmiljø i Numedal som jeg kjenner igjen. Jeg liker særlig den sterke fortellerlysten i boka – den er varm, morsom og samtidig litt smertefull. En bok du bare vil lese videre i.
«Landet mot nord» av Mona Ringvej (2020). En gripende norgeshistorie gjennom portretter av kvinner og menn, levd liv gjennom 22 personer i tusen år. Mona Ringvej gjør historien nær og menneskelig, og viser hvordan enkeltmenneskers liv og skjebner har vært med på å forme landet vårt.
«Årene» av Annie Ernaux (2020). Annie Ernaux er den første franske kvinnen som vant litteraturprisen. Hun beskriver det franske samfunnet fra en original vinkel. Boka tar for seg episoder fra 1941 til 2006 med et blikk som er personlig og samfunnsorientert. Ernaux skriver om klasseforskjeller, kvinnekamp og forskjellen mellom by og land med stor presisjon.
«Søsterklokkene» av Lars Mytting (2018). Jeg ble veldig opptatt av menneskene i denne romanen – av kjærligheten, ensomheten og følelsen av å stå litt utenfor fellesskapet. Samtidig er boka et portrett av et Norge som på mange måter er fjernt fra oss i dag, men som historisk sett ikke ligger så langt tilbake. Det slo meg flere ganger mens jeg leste hvor raskt samfunnet vårt har forandret seg.
«Om tyranni» av Timothy Snyder (2017). En liten bok med et stort innhold. Den handler om hva hver og en av oss kan gjøre for å motvirke at demokratiet forvitrer og tyranniet overtar. Jeg synes boka er en viktig påminnelse om at demokrati ikke er noe vi kan ta for gitt – det må forsvares og vedlikeholdes hele tiden.
«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth (2016). Et portrett av en evig krevende relasjon mellom barn, foreldre og søsken av en forfatter som utleverer og engasjerer. Jeg opplevde boka som både utfordrende og tankevekkende, og den viser hvordan konflikter og sår kan prege familier over tid.
«Mens du hviler» av Tomas Sjödin (2014). Jeg leste denne da debatten sto om søndagsåpne butikker i 2015. I Arbeiderpartiet var vi i mot, vi lyttet til ansatte og mange forretningsdrivende som slo ring om en felles fridag i uka. Tomas Sjödins bok gir en kulturhistorisk forklaring på betydningen av å hvile. Boken traff meg. Hode og kropp gjør viktig innsats når vi hviler. Livet trenger klare tempovekslinger, med tid til hvile fra arbeid, skjerm og timeplan.

En skillestrek med tre stjerner i mellom

Sigrid Undsets paradis

Jeg har rapportert fra litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige bokbrev, men fikk da ikke plass til å fortelle om mitt første møte med Sigrid Undsets vidunderlige hage.

Jeg har vært på den festivalen tusen millioner ganger, uten noen gang å klare å kare meg opp bakkene til Bjerkebæk, der Sigrid Undset bodde.

Jeg har hatt nok med å gå kappgang nede i Storgata mellom debatt, debutanter og diverse bokbad. Men norsk litteraturfestival heter også «Sigrid Undset-dagene», og byr alltid på eget program om vår eneste kvinnelige nobelprisvinner i litteratur.

Det er således nesten litt sjofelt av meg å ha ignorert henne i så mange år. I vår kom det ut en praktbok om Undsets hage, som ga meg et spark bak.

Nærbilde av en blomsterbukett inne i et lyst rom.

Jeg avtalte en privat guidet omvisning med Kristin Brandtsegg Johansen. Hun er forfatteren av hageboka og flere bøker om Undset, samt leder i Sigrid Undset-selskapet, og har en smittende begeistring for nobelprisvinneren.

Historien om Undsets liv på Bjerkebæk starter ganske dramatisk, fortalte Kristin meg. For da Undset gikk av toget på Lillehammer skysstasjon i 1919, litt svett i ullkjolen sin, hadde hun nylig forlatt mannen sin. Hun bar på tunge kofferter, hadde to småbarn i henda og et i magen.

Undset var allerede forfatter og ville nå skrive et storverk fra middelalderen. Dessuten drømte hun, som var vokst opp i bygårder i Kristiania, om en stor hage. På Lillehammer fikk hun først leid, og så kjøpt, et hus med fem mål hage.

Men hun kom ikke til noe dekket hagebord, for å si det sånn.

Bilde av Sigrid Undseths hjem med Sigrid Undseth stående foran sammen med et av barna.

Fra barnsben av var Sigrid glad i planter og blomster. Hun elsket Carl von Linné, og ville gjerne selv bli botaniker. Flaks for oss at det ikke gikk slik, kan du si, ellers hadde Norge hatt én nobelpris mindre.

Sakte, men sikkert fikk forfatteren gjort steinrøys om til hage. Undset skaffet seg stauder og epletrær og potetåker og prydbusker og mere til. En populær gave fra forfatter- og kunstnervenner som kom på besøk, var avleggere som ble fraktet i paraplyer og hatteesker.

Mens ungene sov, satt trebarnsmoren oppe og skrev mesterverket «Kristin Lavransdatter», med utsikt til trær og blomster og til Gudbrandsdalen, mens hun fylte opp askebegeret.

Et skrivebord i tre, med bøker og papirer og et grønt aksebeger, en tung stol med armlener, utsikt til vindu med potteplanter, og utenfor skimtes fjell i Gudbrandsdalen

Det er utenfor min fatteevne hvordan Undset fikk det til. Jeg har mer enn nok med å potte om stueplanter, sette stiklinger og holde liv i en beskjeden dyrkekasse i bakgården.

Undsets hage var ingen striglet prydhage. Først kommer du inn i en slags skog, og min guide fortalte meg at kyr pleide å gå løs her. Undsets mor hadde kuskrekk og skvatt når de kom nær og gned mulen mot kjøkkenvinduet.

Så kommer du inn til husene, og da ser det straks mer hagete ut, men veldig naturlig. Da jeg var på Bjerkebæk første uka i juni, var det i tidligste laget for blomstring, men stengler og busker sto sprekkeferdige av knopper.

Kristin pekte ut for meg et artig fenomen, nemlig Undsets forkjærlighet for planter som heter noe med «maria», som marikåpe og marianøkleblom. På dette tidspunktet var Undset blitt katolikk, og det å dyrke Maria, Jesu' mor, på alle sett og vis, var en del av troen.

En kvinne i regnfrakk vede siden av en knall oransje valmue mot en mørkbeiset vegg

To mørkbeisede eldre trehus, et med en mellomblå dør, med truende regnskyer og solgløtt

Etter Undsets død ble hagen stående ustelt. Det har krevd et veritabelt hagearkeologisk arbeid å finne fram igjen den opprinnelige hagen. Slikt handler både om å forsiktig luke vekk ugress fra hageplanter, og å spore opp staudekjøp på gulnete kvitteringer.

Tomta byr også på en betydelig grønnsakshage, og jeg synes det er litt rørende at det første Undset gjorde da hun fikk statsstipend, var å bestille et lass med dyr matjord. Hagedrift er i sannhet dyrt!

Har så Undsets hage noe å gjøre med litteraturen hennes?

Jeg ble inspirert av Bjerkebækbesøket mitt til å ta fatt på kjærlighetsromanen «Jenny», og kan svare et rungende ja på det.

Boka begynner i Roma, der malerinnen Jenny treffer en ung norsk mann som hun blir kjæreste med. Så vender de hjem til Oslo, og forholdet går i oppløsning, mens Jenny går inn i et forhold til sin «svigerfar».

Hele romanen er gjennomsyret av presise og poetiske skildringer av landskap, blomsterbuketter og vårens hissige farger.

Jenny er en flott kvinneskikkelse, men romanen ender tragisk. Som et symbol på hennes vesen velger Sigrid Undset nettopp en blomst, liljen.

Jeg angrer i grunn på at jeg ikke har lest denne flotte romanen før, gjerne i 30-årsalderen, som Jenny er i boka.

Samtidig er jeg glad jeg fikk besøkt Bjerkebæk og lært om Undsets inderlige forhold til planter først. Nå la jeg merke til hvor mange referanser det er til blomster, og hvilken litterære betydning Undset tillegger dem.

Det har vært en berikelse å bli kjent med Jenny, selv om det var en slags kulturkollisjon å høre Petronella Barkers følsomme stemme lese lydboka mens bassen fra Tons of Rock-festivalen dunket gjennom åpne vinduer.

En stort bilde i svart-hvitt på en vegg med Sigrid Undset og barna. Foran står en blond kvinne i regnfrakk

Et bilde av en pocketversjon av romanen Jenny, med et et beskåret foto av en kvinne, der vi ser munnen og halsen

God lesesommer!

Nå har du fått lesetips fra statsministeren, men hvis du trenger flere forslag til hva du kan pakke ned i reisevesken, har noen av NRKs litteraturfolk bidratt med tre favoritter hver i denne sommersaken. Selv har jeg vært innom de ytre Hebridene i Douglas Stuarts nydelige «John sønn av John»:

Har du et morsomt leseprosjekt i sommer?

Jeg har satt meg fore prosjektet Fokus Europa, som jeg skrev om i forrige bokbrev. Om du vil følge meg og lese minst én bok fra vårt mangslungne kontinent, finner du mange nye, spennende titler der.

Jeg gleder meg til å ta opp tråden i høst. Kos deg masse i sommer, kjære leser!