Lekenes store taper

1 hour ago 2

«Nei, dette er ingen seier for Russland», sa den latviske landslagstrener Ivo Steinbergs høyt og tydelig til NRK etter at OL-konkurransen i skeleton var avgjort i Cortina.

«Det hadde vært en seier for russerne hvis Vlady og Ukraina hadde trukket tilbake noen av kravene sine.»

Det gjorde de aldri.

Derfor ble «Vlady», som Heraskevytsj kalles, diskvalifisert allerede før han kom til start med sin mye omtalte hjelm.

Tårer – men for hvem?

Det skjedde etter et møte med IOC-president Kirsty Coventry, som skjønte hvor betent denne saken var og sto og tok imot Heraskevytsj da han ankom akeanlegget i Cortina på morgenen.

Etter et møte Heraskevytsj selv anslo til 20–25 minutter overfor NRK var konklusjonen klar: Ukraineren var diskvalifisert fra konkurransen på grunn av «minnehjelmen», som han selv kaller den.

Den har 20 bilder av avdøde landsmenn. Barn. Voksne. Hjelpearbeidere. Idrettskolleger.

En påminnelse om grusomhetene som fortsatt pågår i hjemlandet.

Bildene av en gråtende IOC-president gikk verden rundt. Men det var ikke så lett å forstå hva som faktisk fremkalte tårene.

Kanskje var det mest av alt sin egen utilstrekkelighet hun gråt for.

Uten å lyde altfor kynisk.

Dette var hennes første store og vanskelige test som IOC-president.

Hun strøk. Hele IOC strøk.

Uten å spissformulere i overkant, så gjorde IOC alt feil i denne saken.

Feil, fælt og kynisk

Ikke fordi de ikke skal ha regler og grenser. Alle forstår det. Det skal ikke markeres politisk eller gjøres reklame.

Men her ble reglene brukt på en måte som verken lar seg forsvare eller forklare.

Hvordan kan en israeler hylle IDF når han vinner medalje i OL i Paris uten å bli straffet, mens Vladyslav Heraskevytsj blir fratatt sin olympiske drøm or å insistere på å hylle sine avdøde landsmenn?

Fordi det er politikk.

Det er ikke lett å skjønne. Heller ikke for hovedpersonen selv.

«Jeg mener det er feil, det er fælt og det er kynisk», sa Vladyslav Heraskevytsj til NRK etter avgjørelsen var endelig.

Henvisningen til brudd på retningslinjer har vi hørt før. Den blir brukt hver gang de ikke har en forklaring som egentlig henger sammen.

Som her.

Kirsty Coventry fortalte etter møtet med Vladyslav Heraskevytsj at hun snakket med ham «ikke som en president, men som en utøver». I så fall hadde hun neppe kommet til den konklusjonen hun gjorde.

Senere på dagen snakket IOCs Mark Adams med NRK etter en pressekonferanse i Milano.

Det de henviser til som forklaring er noe de kaller utøvernes «safe space». Ingen av skeleton-utøverne vi snakket med hadde forståelse for dette.

Nordens representant, Rasmus Vestgaard Hansen fra Århus, kalte det hele «trist» overfor NRK.

«Jeg har det vondt med det hele. Vlady er en god venn av meg, og her har han blitt satt i en situasjon han aldri har bedt om. Her har han gjort en gest som han godt kunne fått kjørt med, synes jeg».

«Veldig trist for Vlady. Jeg føler med ham, men får ikke gjort noe med det», som Israels representant Jared Firestone høflig uttrykte det overfor NRK. Han fikk kjøre. Det gjorde ikke Heraskevytsj.

Også to andre ukrainske utøvere har blitt nektet å bruke hjelmer under lekene. Friskikjører Kateryna Kotsar hadde skrevet «Be brave like Ukrainians» på sin. Kortbaneløper Oleg Handei hadde skrevet «der det er helter, er det aldri et endelig nederlag» og ble nektet.

Det største problemet er uansett ikke reglene, men hvordan de håndteres.

Det er umulig fra utsiden å se en konsekvent linje fra IOC.

Da ender man i problemer.

Det er akkurat der IOC nå er. Ingen vet hva de egentlig mener er linjen som er overtrådt.

Den åpenbare løsningen

IOC er heller ikke en organisasjon som kan leve uten tillit.

Her hadde de en enkel løsning tilgjengelig:

La Heraskevytsj få kjøre OL-konkurransen med hjelmen han allerede hadde brukt i trening.

Jeg er ganske sikker på at det ikke hadde kommet protester.

Enda mer etter å ha snakket med konkurrentene som faktisk gjennomførte sine første to runder i dag.

Enten man vil det eller ei kommer også den krypende mistanken om at dette bevisst eller ubevisst er en del av forberedelsene til Russlands retur til internasjonal idrett, med flagg og nasjonalsang og glede i Kreml.

Nedtellingen er unektelig i gang. Man venter bare på hvem som først rekker opp hånda og sier det høyt. Fifa-president Gianni Infantino prøvde seg. Men i denne sammenhengen er han ikke interessant.

Her er det enten presidenten i landet som skal arrangere de neste lekene i Los Angeles i 2028 eller den nevnte IOC-president som må være den som tar initiativet og med styringen på prosessen.

Ukrainerne kommer uansett ikke til å bli hørt. Heller ikke da.