La meg fortelle litt om hvordan vi influensere oppfatter oss selv

Er vi blitt et samfunn av narsissister som har glemt fellesskapet? Dette spør en leser i A-magasinet og får svar fra lege og forfatter Kaveh Rashidi. Han svarer at forskning viser en klar sammenheng mellom narsissistiske trekk og bruken av sosiale medier til selvpromotering.

Jeg opplevde selv nylig at en eldre mann kalte meg narsissist fordi jeg flekset muskler på Instagram-kontoen min. La meg derfor fortelle litt om hvordan vi som er influensere, oppfatter oss selv og andres bruk av sosiale medier.

For statistikk er som bikini. Det viser det meste, men skjuler det vesentlige.

Hver minste krok av verden har en stemme

Selvsagt finnes det narsissister som bruker sosiale medier til selvforherligelse, men jeg kjenner vel så mange mennesker med narsissistiske trekk som gjør det motsatte. De skjuler seg fra sosiale medier, men studerer nøye hva deres utvalgte ofre viser, for deretter å bruke det mot dem.

Tause i skyggene, som små monstre. Sladrekjerringene bak sine gardiner. Ingen skal ta dem på noe, men de vrir og vender raskt på alt du sier og gjør i verste mening.

Sosiale medier er fulle av folk som byr på seg selv. Teknologien har gjort middelalderens landsbytorg levende igjen. Her finner vi klovnene, samfunnsrefserne, poetene, kunstnerne, spradebassene, danserne, kjæledyrene og akrobatene. De gjør dagen din gladere, mer kunnskapsrik eller gir deg noe nytt å tenke på.

Hver minste krok av verden har en stemme. Deleøkonomien blomstrer i dette fellesskapet.

Mobbing og hersketeknikk

Selv driver jeg med bodybuilding light, fordi jeg er personlig trener og har et nerdete forhold til hvordan man bygger muskler og styrke. Jeg unner enhver fitnessperson å vise frem resultatene etter årevis med beinhard jobbing, disiplin og smerte.

De deler masse verdifull kunnskap og inspirasjon som har løftet mange opp, ikke bare ned. «Er du over 50, er det håp. Se bare hva jeg har fått til!» For mange av oss er sosiale medier svært effektivt for merkevarebygging og salg.

Hurra for bedre alderdom og folkehelse!

Hvordan du lar andre påvirke deg, er ditt eget ansvar å rydde opp i. Det samme gjelder hvordan du bruker denne arenaen. Å stå på en scene er en måte å spre kjærlighet på ved å by raust på seg selv og sine talenter – det er ekstrovert fokus. For noen handler det kun om hvordan andre ser på dem, noe som er selvsentrert fokus.

Å stå foran et ukjent antall mennesker og «vise seg frem» er ikke nødvendigvis narsissisme. Det er farlig og destruktivt å slenge om seg med diagnoser i hytt og vær. «Hen er helt psyko, har ADHD» osv. Dette er mobbing og herskerteknikk. Eller som en populær plakat på sosiale medier sier: «They hate in you what they lack in themselves.»

Narsissisme er noe helt annet

Selvdisiplin er hard valuta i dagens samfunn. Det kan avle misunnelse etter beste jantelov. Mennesket overlever ikke uten. Å spre kunnskap og inspirasjon til flokken sin om hvordan er de fleste influenseres mål og mening. De vil være en stemme som betyr noe for mange. Bak mange influensere befinner det seg også «Askepotter» som ingen så, men fordømte.

Som «Ibelin» kan vi kaste av oss det andre tror de ser og vise hvem vi innerst inne ser oss selv som. Ensomhet er et stort samfunnsproblem. Gjennom sosiale medier har mange funnet tilhørighet og en vei ut av ensomheten.

Hva med filter? Ingen i den virkelige verden møter offentligheten uten filter, med få unntak. De sminker seg, knyter slips, tar på dress og uniform og kjemmer håret for å være presentable. Fashionistaer elsker sosiale medier. Men er de narsissister? Overhodet ikke. De elsker mote slik en kunstner elsker kunst.

Kroppen er et lerret og et instrument for å vise linjer, teksturer og farger. Og apropos kunstnere: Selfies er ikke noe nytt. Kunstnere har drevet med dette siden tidenes morgen. Selvportrettet og selfien er ikke narsissistens speil, men et engasjert menneskes fascinasjon og utforskning av mirakelet JEG, på godt og vondt.

Narsissisme er noe helt annet. Det innebærer å tråkke på andre for å heve seg selv.