La kredittbransjen betale for eget rot

DEBATT: Fellesskapet bør ikke subsidiere en bransje – i stor grad dominert av utenlandske aktører – som tjener godt på å selge dyr gjeld til nordmenn, men som overlater regningen til det offentlige når det butter.

Kredittbransjen kan pålegges å bidra til finansiering av gjeldsrådgivning og moratorieordninger, slik Storbritannia har gjort. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB

Hvert år bruker vi store offentlige ressurser på å håndtere folk som ikke klarer å betale forbruksgjeld. Namsmannen, forliksrådet og kommunale gjeldsrådgivere jobber med dette daglig. Det er skattepengene våre som betaler.

Tallene er ikke småpenger. Ved utgangen av mars 2025 utgjorde samlet forbruksgjeld blant nordmenn 172,7 milliarder kroner. Ved utgangen av 2024 var det registrert 678 300 inkassosaker knyttet til forbruksgjeld – en økning på 3,9 prosent fra året før.

Bak disse tallene finner vi ikke bare norske banker. Finanstilsynets egne oversikter viser at forbrukslånsmarkedet i Norge domineres av et bredt felt av aktører: svenske selskaper som Resurs Bank, TF Bank, Avida og Svea Bank, spanske Santander, Bank Norwegian som nå er en filial av svenske Noba Bank Group, og egne finansieringsforetak som ikke er, banker i tradisjonell forstand. Selv dagligvarekjeden Norgesgruppen er på listen gjennom sitt finansieringsforetak. Overskuddet fra høye renter flyter i stor grad ut av landet – mens de sosiale kostnadene bæres av norske skattebetalere.

Den som skaper risiko, må ta mer ansvar

Forbrukslån og kredittkort har gjerne renter på 20–25 prosent, de markedsføres aktivt, og det er enkelt å få innvilget lån. Disse produktene står for en uforholdsmessig stor andel av inkassosakene og belastningen på rettssystemet. Og når gjelden først har gått til inkasso, er bildet blitt enda mer komplisert: 60 prosent av kravene er ved utgangen av 2024 kjøpt opp av internasjonale inkassooppkjøpere som Axactor, Lowell, Intrum og PRA Group. Det opprinnelige kredittselskapet har allerede tjent sine penger og solgt problemet videre – og fellesskapet er igjen den som til slutt bærer kostnadene gjennom namsmannen og forliksrådet.

Logikken er enkel og urettferdig: private selskaper, mange av dem utenlandske, tjener penger på å gi folk dyr gjeld. Fellesskapet rydder opp når det går galt.

Andre land har tatt dette på alvor. I Storbritannia ble ordningen «Breathing Space» innført i 2021. Den gir folk i gjeldsproblemer en lovfestet betalingspause på inntil 60 dager, der renter og gebyrer fryses og inkasso stoppes mens de får profesjonell hjelp. Ordningen finansieres delvis av finansbransjen selv. Tanken er enkel: den som skaper risikoen, bør ta mer av ansvaret når den slår til.

I Norge har vi en finansavtalelov som pålegger utlånere å fraråde lån som virker uforsvarlige. I praksis får dette sjelden konsekvenser. Kredittselskaper som i årevis har stått for veksten i forbrukslån, tjener penger mens du betaler – og overlater saken til namsmannen den dagen du ikke lenger kan.

Dette må løses

Det finnes konkrete grep som kan gjøre dette mer rettferdig. Kredittbransjen kan pålegges å bidra til finansiering av gjeldsrådgivning og moratorieordninger, slik Storbritannia har gjort. Selskaper som tilbyr forbrukslån og kredittkort i det norske markedet kan holdes ansvarlige for en større del av kostnadene ved rettslig inndrivelse av lån de har innvilget uten tilstrekkelig kredittvurdering. Og det kan settes klarere grenser for hvor mye gjeld kan vokse gjennom renter og gebyrer mens en inkassosak pågår.

Dette handler ikke om å frita folk for ansvar for egne valg. Det handler om at fellesskapet ikke skal subsidiere en bransje – i stor grad dominert av utenlandske aktører – som tjener godt på å selge dyr gjeld til nordmenn, og som i dag kan overlate regningen til det offentlige når det butter. Regjeringen har kjent til dette problemet lenge. Det er på høy tid at de som skaper disse problemene, også må hjelpe til med å løse dem.