Kvinnedag på italiensk

Én OL-dag. Tre norske medaljer. Alle tatt av kvinner. Heidi Weng, Ragne Wiklund og Anna Odine Strøm har allerede gjort denne lørdagen unik.

Men mest av alt er den likevel et tidsskille for to sporter som begge har levd lenge i skyggene.

Ventetid kan nødvendigvis føles uendelig hvis den er på hele 46 år.

Sannsynligvis også hvis den har vart i 12 år.

Men akkurat i dette tilfellet føles ventetiden sannsynligvis minst like lang når den bare har vart i 11 måneder.

På selveste kvinnedagen i 2025 mistet norsk hoppsport all sin heder og all sin ære i løpet av noen dystre kveldstimer i Granåsen, kun på grunn av ting menn hadde gjort.

Noen ville sikkert påstå det var en slags skjebnebestemt straff, etter at arrangørene i Trondheim hadde vært så totalt bevisstløse at de kun hadde øvelser for menn på kvinnenes egen dag.

Men det dreide seg selvsagt egentlig om noe mye mer grunnleggende.

En sport ut av skammen

En hel sport ble avslørt, avkledd og skandalisert. Ikke bare det. Vår gamle paradegren ble gjort til latter. Og siden har ingen blitt fritatt for mistanke.

Det var norske hoppere som ble tatt med manipulerte drakter. Det var norske trenere og ledere som hadde blitt filmet mens de midt på natten sydde inn tråd som skulle øke flyteevnen til hoppdraktene. Det var norske menn som beklaget og norske menn som måtte ta sin straff.

Men selv om det var norske menn som var tatt, var det en hel sport som hadde blitt gjort til skam.

Inkludert uskyldige norske kvinner.

Siden den gang har det vært som om samtlige involvert hoppsporten alltid har sett ned, aldri har møtt et blikk.

Det måtte en kvinne til for å avslutte den kollektive skammen.

Det var som om hele den norske hoppsporten igjen så lyset denne lørdagen i Predazzo.

Man så det ikke bare i gleden til de norske kvinnene.

For i jubelsekundene etter at den første norske gullmedaljen i dette OL var et faktum, fant kameraene de to beste mannlige norske hopperne i publikum. Og det var nesten oppsiktsvekkende, det vi plutselig fikk se.

Penisgate

Det var som om lyset og lettelsen var tilbake i smilene til Marius Lindvik og Johann André Forfang, de to som måtte sone sine straffer etter skandalen i Granåsen. De som mente de ble enslige syndebukker for en ukultur som inkluderte en hel sport.

Nå var de plutselig en del av et håp om en fremtid, der fokus på hoppsporten skal dreie seg om annet mer eller mindre kreative måter å omgå reglene på, inkludert stive sytråder.

Eller for den del forstørrede peniser, som har vært de store internasjonale mediene store kjæledegge i OL-sammenheng de siste dagene.

«Penisgate» har det selvsagt blitt døpt.

Innsprøyting av den til nå ganske ukjente substansen hyaluronsyre skulle kunne føre til midlertidig forstørrelse av penis. Og med det gi mulighet for større dresser og større flyveevne. Og absurde mengder klikk på nettsider verden rundt.

Men mest av alt er hele skrønen så absurd at den måtte være funnet på av menn.

Hoppsporten har hatt nok av problemer som det var. Det siste den trengte er likevel større peniser.

Latterliggjøringen av de latterliggjorte måtte ta slutt.

Og det måtte selvsagt en kvinne til.

Anne Odine Strøms gull er derfor en triumf mye større enn det som får plass i en olympisk medalje.

46 bak Bjørg Eva

Lengst av alle har likevel Norges kvinnelige skøyteløpere ventet. Man må ha opplevd svart-hvitt-fjernsyn for å huske da Bjørg Eva Jensen fra Larvik slo favoritten Beth Heiden og ble olympisk mester i amerikanske Lake Placid i 1980.

Og så det var på 3000 meter.

Siden har ingen norske kvinner tatt OL-medalje på skøyter. Flere menn har gjort det. Men sporten har likevel følt seg mer og mer i en stadig større yttersving her hjemme.

En ny generasjon stjerner har likevel gitt håp om en endring. Men det skal ekstraordinære prestasjoner til for å vekke en tungt sedatert nasjon til nyfødt skøyteentusiasme.

Ragne Wiklunds sølv er en slik prestasjon.

Sølv er seier. Intet mindre.

Visst kunne Ragne Wiklund tatt gull. Visst hadde Ragne Wiklund håpet på gull. Men det gjorde hun ikke denne gang. Det kan hun gjøre senere.

Det viktigste i dag var å fortelle alle at Norge er en skøytenasjon.

Ingen merket det bedre enn kongeparet selv, som smilende kunne følge den olympiske dramatikken fra tilskuerplass i Milano. Sist det skjedde var i Sotsji i 2014. Det var også sist Heidi Weng tok individuell olympisk medalje.

Tårer er bronse

«Tar vi medalje i dag, da er vi superfornøyde», sa en meget spent mor May Bente Weng til NRKs Harald Thingnes underveis i 20-kilometeren i Val di Fiemme.
Datteren Heidi var på vei til å gå fra alle konkurrentene i kampen om den tredje av medaljene på den første langrennsøvelsen i lekene.

Vel hadde Therese Johaug antydet sterkt at hun trodde en medalje var mulig i OL-studio før rennstart, men ingenting følger vanlig logikk når det gjelder langrennsløperen Heidi Weng.

Heller ikke denne lørdagen.

For å komme tilbake etter så mye tvil, så mange nedturer og så mye motgang og ta sin andre individuelle OL-medalje 12 år senere er så langt unna selvfølgelig som man kan komme.

Derfor kom også tårene. De vakreste vi kommer til å få sett for en bronse på langrennsarenaen under dette OL.

Og tårene kom med en verdighet noen knapt tidligere har sett, nærmest som en slags naturlig kulisse for smilet, da hun akkurat hadde fått sett morens glede etter at bronsemedaljen var et faktum.

Heidi Weng er noe helt for seg selv. Inkludert å være en helt eminent langrennsløper.

Mama campione

Denne første store OL-dagen ble en hyllest av tålmodigheten, men også av tålmodige mødre.

Da italienske Francesca Lollobrigida vant gullet på 3000-meteren foran Ragne Wiklund, løp hun straks ned i katakombene under isen og opp på tribunene. Der befant sønnen Tommaso seg. Han ble deretter med på armen til sin gullvinnende mor gjennom alle møtene med verdenspressen.

Mens Tommaso sjarmerte TV-seerne der han gjentok smilende sine glade ord «mama» og «campione», hadde den lykkelige mor også et budskap hun gjentok med smittende intensitet.

Francesca Lollobrigida ville vinne for å vise at det ikke er grenser for hva man kan utrette også som mødre.

Det var fortsatt flere timer igjen til det var morsdag.

Norge var på vei forbi Sverige på medaljestatistikken.

Men blant mennene står de to nasjoner likt. Der er alt fortsatt tomt.