Kunnskapsministeren må lytte mer til forskning, ikke bare foreldre og kjendiser

Mandag ble Skjermbrukutvalgets rapport «Det digitale (i) livet» lagt frem. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Nordtun hadde allerede bestemt seg før rapporten kom.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Regjeringens digitaliseringspolitikk har lenge vært styrt i affekt.

Debatten de siste årene har vært preget av bekymrede foreldre og kjendiser som ønsker tydelige politiske tiltak.

Nå har regjeringen mistet evnen til å nyansere politikken sin, og vi har fått en alt-eller-ingenting-tilnærming til det digitale livet.

I kjølvannet av Skjermbrukutvalgets rapport er det på tide at politikken i større grad reflekterer forskning fremfor foreldres ønske om raske og absolutte løsninger.

Følelsesbasert politikk

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) skrev på sin Instagram at «barn skal beskyttes fra skadelig innhold på sosiale medier. Derfor vil vi innføre 15-årsgrense».

Dette skrev hun to uker før rapporten kom.

Overgangen fra problembeskrivelsen (skadelig innhold) til handling (økt aldersgrense) er kort og ser ikke ut til å bygge på et spesifikt kunnskapsgrunnlag.

Forslaget om en myndighetsbestemt aldersgrense ble dessuten ikke støttet av skjermutvalgets nye rapport.

Jeg skjønner at man ønsker å finne svar så raskt som mulig for å beskytte barn og unge mot de negative konsekvensene av det digitale livet. Men regjeringens følelsesbaserte politikk risikerer å overse viktige nyanser som forskning får frem.

Dem som skriker høyest

Dermed risikerer vi en digital oppvekst som utestenger enkelte barn og som gir kortsiktige svar på langsiktige problemer.

Det er ikke slik at forskning har absolutt alle svar. Det finnes, slik skjermutvalget også påpeker, flere felt man bør forske mer på. Men det betyr ikke at det ikke finnes forskning som kan brukes i beslutningene som tas.

Skjermbrukutvalget skriver at man må ta tak i de negative sidene ved skjermbruk på en måte som gjør at de positive sidene ikke går tapt.

Men hvis regjeringen kun lytter til dem som skriker høyest og samtidig håndplukker informasjon når de utvikler politikk, risikerer vi kortsiktige løsninger som kan få omfattende konsekvenser.

Et interessant eksempel på dette er duppedingsenes plass på skolen. Den dominerende debatten neglisjerer noe viktig som utvalget peker på: «Digital teknologi gir også muligheter for tilpasset opplæring og spesialtilpasning uten at eleven føler seg stigmatisert.»

På den andre siden skriver de også at «skjermbruk kan utfordre barn og unges konsentrasjon og læring». Ved kun å ta sistnevnte i betraktning, risikerer vi en politikk som møter foreldrenes etterspørsel fremfor det som underbygger barnets beste.

Legg bort «jernhånden»

Skjermutvalgets nye rapport er en gyllen mulighet for regjeringen til å skape en mer nyansert og forskningsbasert politikk.

Ved kun å hovedsaklig lytte til foreldre og kjendiser, og ikke forskere, mister regjeringen nyanser som vil kunne sikre en trygg digital oppvekst for bredden av barn og unge. De mest tabloide løsningene vil kun føre til større individuelle forskjeller mellom barns digitale kompetanse og deres muligheter til å delta.

Nordtun må legge bort «jernhånden» og begynne å styre skuten mer varsomt. Det er kanskje kjedelig og fører til «scoring» av færre politiske poeng. Men da kommer barna vinnende ut av situasjonen – fremfor politikerne.