Kunnskapsløs rant og direkte feil fra voksenpsykiater om «leketerapi» for barn og unge

Barn har mindre tid og rom for fri lek enn tidligere generasjoner. Det kan henge sammen med den økningen vi har sett i psykiske uhelse og skolefrafall hos dagens barn og unge, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsbilde: Olav Olsen

Er flere diagnoser og piller riktig svar på den økende andelen barn og unge som ikke har det bra?

Lek er barns språk. Det er et problem at lekerommene stenges ned i den offentlige psykiske helsetjenesten for barn og unge, mens skjemabaserte utredninger og diagnoser tar mer og mer plass.

Leken er helt grunnleggende for barns helse og utvikling. Alle pattedyr leker og forteller oss med det hvilken instinktiv drift dette egentlig er. Barn i dag har mindre tid og rom for fri lek enn tidligere generasjoner. Det kan henge sammen med den økningen vi har sett i psykiske uhelse og skolefrafall hos dagens barn og unge. Vi vet at lek utvikler helt nødvendige ferdigheter som sosial kompetanse, mental robusthet og motorikk.

I mange år har lek også vært brukt som en observasjonsmetode og en behandlingsform i barnepsykiatrien. Gjennom lek kan barn fortelle oss noe grunnleggende om hvem de er og hva de strever med. Studier på leketerapi har vist effekt for vansker som depresjon og angst (Midgley 2021), og mye utelek i barnehagen er korrelert med høyere empati og bedre læring opp i skolealder. Til stor frustrasjon for mange som jobber i en presset psykisk helsetjeneste for barn og unge er det derimot stadig færre som mottar faglig hjelp basert på lekbaserte metoder, mens utredninger og diagnoser tar mer og mer plass.

Kunnskapsløst

Når voksenpsykiater – og professor emeritus – Tor Ketil Larsen anklager fagfolk i dagens barne- og ungdomspsykiatri for manglende «diagnostisk kompetanse» og for å drive med «leketerapi og uendelige uvirksomme analyser i freudiansk tradisjon», krever det en oppklaring. Dette er ikke bare en kunnskapsløs rant fra en voksenpsykiater. Det er rett og slett feil.

Er det noe dagens spesialister i Bup har, er det nettopp diagnostisk kompetanse. De er pålagt å møte barn og familiene deres med et helt batteri av spørreskjemaer for å lete etter en diagnose allerede ved første møte. Ettersom stadig flere barn og unge også får diagnoser som ADHD, angst og depresjon, er også hjelpen som gis, oftere og oftere i form av en resept. På den måten er barne- og ungdomspsykiatrien i ferd med å bli en helsetjeneste formet etter modell av voksenpsykiatrien.

Problemet er at barn er ikke små voksne. En hjerne i utvikling er i stadig forandring og krever andre forståelser og behandlingstilnærminger enn en voksen hjerne. Noen voksenpsykiatere ser ut til å mene at dersom pasienter de møter hos seg hadde fått riktig diagnose som barn, ville problemene deres vært løst. Dette er en naiv forenkling av hvordan vi skal forstå og behandle sosial ulikhet, kriminalitet og rusproblemer. Dette er problemer som krever sammensatte hjelpetiltak over tid – og langt mer enn en diagnose og en resept.

Barn og unge som strever bør alltid få hjelp, men på riktig nivå og tilpasset sin utvikling. Barn utvikler seg alltid et i samspill med sine omgivelser. Det utviklingspsykologiske blikket kan glippe i en tid der man søker forenklede og individfokuserte løsninger på sammensatte problemer.

Selv om diagnoser er riktig hjelp for noen barn og unge, er det forskning som nå peker på at en diagnose også kan virke motsatt. Medikalisering er blitt et problem i dagens helsevesen. Ordet betyr at problemer som ikke nødvendigvis er medisinske, søkes løst med medisinske metoder.

Norsk forskning har pekt på at en overdreven sykdomsforståelse hos barn og unge kan bidra til høyere risiko for å havne utenfor arbeidslivet som voksen. Dersom barne- og ungdomspsykiatrien skal være en tjeneste som tilbyr bærekraftig hjelp, bør vi nå stoppe opp og spørre om flere diagnoser og piller er riktig svar på den økende andelen barn og unge som ikke har det bra.

Ikke for lite utredning

Denne uken vedtok Norsk Psykologforening på sitt landsmøte en resolusjon der det vektlegges et mer helhetlig perspektiv på barn og unges strev. De skriver blant annet at de «er bekymret for at standardiserte og raske forløp har fått forrang fremfor en helhetlig og fleksibel oppfølging i psykisk helsevern for barn og unge».

Det er med andre ord ikke for lite utredning som er problemet i dagens psykiske helsetjeneste for barn og unge, slik noen hevder.

Leketerapi er en behandlingsform som har sine røtter i en psykodynamisk tradisjon i psykisk helsevern. Den tar nettopp hensyn til en helhetlig forståelse av barn som strever og kan gi barn et rom til å forstå seg selv og mestre sitt eget strev på en annen måte enn en diagnose. Begge tilnærminger kan være nødvendig. Men en biologisk forståelse av barns psykiske strev sammen med effektivisering og arbeidspress i Bup, har latt diagnoser dominere hjelpen vi gir. Det er på tide å snu denne utviklingen, jobbe mer helhetlig og forebyggende, slik at mer lek kan bidra til færre piller.