Kultur og idrett som brobyggere

Bak hver overskrift finnes en historie om ungdommer som har falt utenfor. Kanskje ut av skole, jobb eller med utfordrende familieforhold, hvor mange har mistet tilknytningen til fritidsarenaer og som ikke finner en vei inn i det fellesskapet de trenger. Utenforskapet er en brutal realitet for tusenvis av unge mennesker.

Altfor mange unge i Norge står utenfor både skole og arbeid. For hver av disse ungdommene som ikke fanges opp tidlig, øker risikoen for rusproblemer, kriminalitet og en varig avstand til resten av samfunnet. Det er ikke nok å reagere når skadene har skjedd. Det må forebygges, og det må skje der ungdommene er, i lokalmiljøet. Her spiller kultur og idrett en helt sentral rolle.

Kulturtilbud gir unge mulighet til å utvikle seg, uttrykke seg og bli sett. Enten det skjer gjennom musikk, teater, kunst, dans eller andre aktiviteter, så er det en arena hvor ungdom blir tatt på alvor. Der de møter trygge voksne. Som ikke skal måle dem med karakterer eller prestasjoner, men på vilje, innsats og engasjement.

I møte med musikk, teater og kunst formes unge mennesker på måter som både styrker identitet, språk og fellesskapsfølelse. Mange av dem som ikke finner sin plass i skoleløpet, finner det i det skapende og kreative.

Idretten rommer en annen form for fellesskap, men med samme styrke og viktighet. For mange barn og unge er fotballtreningen, friidrettsbanen eller håndballhallen det organiserte fellesskapet de deltar i. I et miljø hvor de lærer struktur, ansvar og tillit, hvor de også bygger robusthet gjennom mestring, rutiner, forpliktelser og tilhørighet.

Det er mange som peker på at deltakelse i fritidsaktiviteter er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene mot kriminalitet og rus. Ungdom som har faste aktiviteter, som kjenner voksne som følger dem opp og som opplever å høre til, er langt mindre utsatt for å havne i ødeleggende miljøer. Dette gjelder særlig i belastede områder hvor alternative arenaer lett fyller tomrommet som det offentlige eller frivillige fellesskapet har etterlatt. Når samfunnet bygger ned slike arenaer, når idretts- og kulturmidler kuttes, når hallkapasitet sprenges og når ungdomsklubber legges ned – så forsterkes forskjellene. De ressurssterke barna vil fortsatt kunne ha et tilbud. De som trenger det mest, står igjen med minst.

Derfor må vi snu spørsmålet. Det handler egentlig ikke om vi har råd til å satse på kultur og idrett. Det handler om vi har råd til å la være.

Vi må klare å se sammenhengen mellom investeringer i forebyggende arbeid og kostnadene ved å reparere etterpå. Forebygging koster, men gevinsten er enorm. For sosial uro, vold og kriminalitet koster mer. Mye mer.

Det krever politisk vilje til å prioritere dette over tid. Det krever samarbeid mellom kommune, stat, frivillighet og idretten og kulturlivet. Og det krever at vi anerkjenner at sterke fellesskap er medisin mot utenforskap. Det vi må putte i potten for å hente ut gevinstene senere.

Kultur og idrett er en del av fundamentet som holder unge mennesker fast i tilhørighet, utvikling og håp. Det er der mange finner mening, retning og motstandskraft i møte med utfordringene som livet byr på.

Vi vet at det virker. Vi ser det i klubbene. Å legge til rette for at barn og unge har trygge og meningsfulle arenaer å vokse i, er en av de viktigste samfunnsoppgavene vi har.

Vi skylder ungdommene våre det.