Kritikk av Nasjonalmuseet svekker ikke kunstens frihet

Noa Eshkols omdiskuterte bilde «Mourning Carpet» på Nasjonalmuseet. Foto: Annar Bjørgli / Kunstner: Noa Eshkol

Hvilket ansvar har museet for hvilken historie de formidler?

Den avdøde israelske kunstneren Noa Eshkols verk er plassert i et rom med norske radikale politiske kunstverk, hvor det åpenbart ikke passer inn. Det gir verket en politisk ladning.

Betviler jeg at publikum kan tenke selv? Overhodet ikke. Men valg av verk, rom og sammenheng påvirker hvordan kunsten tolkes. Kritikken handler om institusjonens ansvar for hvilke fortellinger som får plass.

Når folkemord flimrer over alle skjermer i realtid, kan verket ikke ses uavhengig av samtidens vold.

Knut Olav Åmås og Kjersti Løken Stavrum skriver 5. november at kunstnernes opprop «kommer dessverre ikke et eneste krigsrammet menneske i Gaza til gode». Mener de da at kunstneriske stemmer er uten betydning? Om så var: Hvorfor trenger vi Fritt Ord?

Å sammenligne kunstneres kritikk av museet med USAs president Donald Trumps angrep på amerikanske kulturinstitusjoner er absurd. Trump hadde reell makt til å frata institusjoner midler og legitimitet. Norske kunstnere har ingen slik makt – vi bruker ytringsfriheten til å utfordre Norges største kunstinstitusjon til dialog.

Kunst er ytring, og sammenhengen et verk vises i, kan være en politisk handling i seg selv.