Kongehuset praktiserer en åpenhet som neppe noe annet kongehus gjør

Jeg mener selvsagt ikke, slik Alstadheim antyder, at «et av privilegiene til de kongelige» skal være «å slippe normal kritisk journalistikk», skriver Kristin Clemet. Her er kronprins Haakon under et besøk til sjømatbedrifter i Romsdalsregionen. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Jeg synes ikke at man kan forlange at kronprinsen skal besvare alle de spørsmålene som han får om Epstein-saken, når han besøker fiskeribedrifter i Møre og Romsdal.

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B. Alstadheim, er ikke fornøyd med de svarene han har fått fra kronprinsparet knyttet til kronprinsessens kontakt med Jeffrey Epstein.

For å illustrere hvor uholdbart det er at særlig kronprinsen ikke svarer mer utfyllende, har Alstadheim gjentatte ganger sammenlignet de rollene som de kongelige har, med de rollene statsråder har.

Jeg har påpekt at det er en søkt sammenligning, og det innrømmer i realiteten også Alstadheim nå.

Det formelle og reelle maktbegrepet

Statsråder er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlige for alt de gjør, de må stå til rette (institusjonelt) overfor Stortinget, og de kan når som helst møtes med mistillit, enten av Stortinget eller, mer indirekte, av folket i valg.

De kongelige er ikke på valg. De har ingen formell makt, og kronprinsessen har ingen konstitusjonell rolle. Hun har ikke arverett til tronen, og konstitusjonelt representerer hun ikke Norge. For å illustrere poenget: Det ville ikke vært noe maktvakuum i Norge dersom kronprinsen aldri hadde giftet seg.

At de kongelige har symbolsk makt, slik Alstadheim nå skriver, er åpenbart. Men da har vi beveget oss veldig langt fra det formelle og reelle maktbegrepet. Også Alstadheim og jeg, og mange andre, kan sies å ha en form for makt. Og mediene, som Alstadheim representerer, har svært stor makt.

Alstadheim trekker i tillegg noen historiske linjer, men også de blir søkte. Våre konger – fra kong Haakon, via kong Olav til kong Harald – har hatt den samme formelle rolle, for eksempel som øverstkommanderende for de militære styrker. Men innholdet i denne rollen er reelt sett betydelig redusert. Kong Harald, og vår fremtidige konge, kan ikke foreta seg noe som helst uten regjeringens godkjenning eller samtykke. Et nylig eksempel er hvordan Støre-regjeringen nektet kong Harald å kondolere Israel etter terrorangrepet 7. oktober 2023.

Forskjell på spørsmål

Men dette skal også sies: Det er forskjell på de spørsmålene Alstadheim og andre mener at de ikke har fått svar på.

Noen spørsmål fremstår som terping og drevet av ren nysgjerrighet.

Andre spørsmål synes å gjelde kongehusets sikkerhet og tiltak for å unngå lignende uheldige hendelser igjen. Og de kan selvsagt være relevante. Men etter min mening blir disse spørsmålene godt besvart der de bør besvares.

Åpenhet

Det norske kongehuset praktiserer en åpenhet som neppe noe annet kongehus gjør. Selv har jeg for første gang lest igjennom årsberetningen fra Slottet. Der er det et vell av informasjon, og hoffet har en ydmyk holdning til hvor vanskelig det er å håndtere mange av de spørsmålene som Slottet stilles overfor i vår tid.

Det er nemlig ikke mulig å være helt åpen om sikkerheten eller alltid å være helt presis om hva som er offentlig og hva som er privat. Eller som det står i årsberetningen fra det kongelige hoff for 2025:

«Det kongelige hoff tilstreber å være åpen om så mye som mulig av virksomheten. Denne årsrapporten er vårt viktigste verktøy for å nå dette målet. Vi arbeider kontinuerlig med å styrke åpenheten og balansere hensynet til offentlighetens berettigede krav om informasjon angående virksomheten mot ulike hensyn, som sikkerhetsspørsmål og Kongefamiliens rett til privatliv. Det er ikke alltid lett å dra en skarp linje mellom det private og det offisielle. Hoffet bistår de kongelige i hele deres livsgjerning, både privat og offisielt.»

Spørsmål om sikkerhet og åpenhet, for eksempel om forvaltningen av de kongelige eiendommer og bruken av midlene som Stortinget bevilger, er selvsagt viktige spørsmål. De er derfor også gjenstand for diskusjon og behandling, både i regjeringen og i Stortinget.

Paradoksalt

Jeg mener selvsagt ikke, slik Alstadheim antyder, at «et av privilegiene til de kongelige» skal være «å slippe normal kritisk journalistikk».

Men jeg syns ikke at man kan forlange at kronprinsen skal besvare alle de spørsmålene som han får om Epstein-saken, når han besøker fiskeribedrifter i Møre og Romsdal.

Og det hele er jo litt paradoksalt: Et av de spørsmålene som Alstadheim gjerne vil ha svar på, er hva kongehuset gjør for å ivareta og beskytte sitt omdømme.

Jeg vet ikke hva kronprinsen kunne eller ville ha svart på et slikt spørsmål.

Men kanskje ville han tenkt at det viktigste han kan gjøre, er å være synlig og i kontakt med vanlige folk, organisasjoner og bedrifter, blant annet i Møre og Romsdal.