Kommunene står overfor et valg: Skal vi redusere tjenester for innbyggerne våre eller si nei til mennesker på flukt?

Bosetting av flyktninger har vært et felles løft. Nå trekker staten seg gradvis tilbake, skriver Kjetil Kivle, ordfører (H) i Lier. Bildet: kommunalminister Kjersti Stenseng (Ap). Foto: Gorm Kallestad, NTB

Kommunene står overfor et valg ingen ønsker: Skal vi redusere tjenester for innbyggerne våre eller si nei til mennesker på flukt?

Kommunene står i sin verste økonomiske krise på 40 år. Likevel forventer staten at vi skal ta imot flyktninger uten å dekke de reelle kostnadene. Det truer både integrering og velferd – med konsekvenser for hele samfunnet.

Bosetting av flyktninger har vært et felles løft. Nå trekker staten seg gradvis tilbake. Det setter både integrering og kommunenes økonomi på prøve. Når staten ikke tar sin del av regningen, står kommunene overfor et valg ingen ønsker: Skal vi redusere tjenester for innbyggerne våre eller si nei til mennesker på flukt?

Tallene taler sitt tydelige språk: En kommune som bosetter 100 flyktninger, har utgifter på 89 millioner kroner, mens staten dekker 81, ifølge Beregningsutvalget. Gapet på 8 millioner kroner må kommunen bære selv, og ansvaret varer i tillegg langt utover perioden staten gir tilskudd for.

For kommuner med asylmottak er den økonomiske belastningen enda større. Staten bidrar med et minimum og forventer at kommunen stiller opp med langt mer.

Store kostnader for samfunnet

Vi vil gi trygghet for mennesker på flukt, men vi kan ikke gjøre det ved å rive ned tryggheten for dem som allerede bor her. En ansvarlig innvandringspolitikk må sikre velferden, og integrering må gå foran innvandring.

Innvandringen må tilpasses samfunnets bæreevne. Vi kan ikke ta imot flere enn vi har kapasitet til å integrere.

Bak tallene er det mennesker som har flyktet fra krig og uro. Vår oppgave er å gi dem en reell mulighet til å lykkes. Uten realistisk og langsiktig finansiering svekkes både integrering og fellesskap, med store kostnader for samfunnet.

Mange faller utenfor

Vi må stille tydelige krav til språk, arbeid og samfunnsdeltagelse – og følge tett opp at de faktisk etterleves. Integrering er ikke bare et tilbud, men et krav hvor hver enkelt flyktning har et selvstendig ansvar.

I dag faller for mange utenfor: Bare om lag 45 prosent av flyktninger med kollektiv beskyttelse er i arbeid eller utdanning etter introduksjonsprogrammet, ifølge Imdi.

Når integreringen svikter, merker vi det i klasserommene, på Nav-kontoret og i nærmiljøet. Risikoen for utenforskap og utrygghet øker. Det rammer ikke bare den enkelte, men også tilliten og samholdet i lokalsamfunnet.

Integrering lykkes bare når både flyktningene og storsamfunnet bidrar. Det forutsetter at staten tar sin del av ansvaret ved å justere tilskuddene slik at de dekker de reelle kostnadene og gir kommunene forutsigbarhet utover de første årene.

Dette krever politisk vilje og tydelige prioriteringer. Det er ikke bare rettferdig. Det er helt nødvendig.