Kommunen sier «take it or leave it»

Jeg har vært på visning i boligen jeg har fått tildelt av kommunen etter 18 måneder på ventelista. Hvor jeg skal bo med min familie, med en sønn i tenårene som har spesielle behov og trenger hjelp til absolutt alt i hverdagen, som å vaske seg, og gå på toalettet.

Jeg skal ikke engang nevne det meste som er under standard i boligen, jeg er ikke så fin på det, jeg bryr meg ikke om det er fem forskjellige typer tapet i stua, at dørene ser ut som de er beiset delvis brune av en treåring på 80-tallet, eller for eksempel det falleferdige og ulovlig lave rekkverket på hemsen i andre etasje, som slett ikke er trygt for barn, det kan jeg fikse selv.

Det er faktisk en lang liste med ting som må utbedres, og som jeg gjerne hadde gjort selv med tid og stunder, på mitt begrensede budsjett.

Men noen ting kan jeg ikke ordne selv. Eneste mulighet for å vaske seg er et mange tiår gammelt «extra small» dusjkabinett som knapt nok har plass til et barn, hvor jeg må kunne hjelpe min sønn, som er like stor som en voksen, å vaske seg. Hvis jeg i det hele tatt hadde klart å lure ham til å gå inn der, det ser ut som det kan kollapse når som helst. Punkterte og duggete takvinduer som er så råtne at karmene er mer svarte enn trehvite.

Vi bruker jo allerede astmamedisiner hele familien etter vi flyttet inn i forrige kommunale bolig vi fikk tildelt, for her er all ventilasjon stengt igjen fra utsiden, så litt svart muggsopp på toppen må vi vel kunne takle?

Et toalettrom som de hadde begynt på, men ikke hadde tenkt å fullføre, så det er bare et ubrukelig rom uten gulv og vegger. «Kommer dette til å bli utbedret,» spurte jeg personen som viser frem boligene. «Nei, heh, vi har fått beskjed om at det er null kroner i budsjettet til vedlikehold av boliger, så det er bare å glemme!» Jeg tok selvfølgelig telefonen til boligkontoret for å spørre om det virkelig er tilfellet, og fikk beskjed om at vi «måtte jo bare velge selv om vi ville bo der eller ikke, men det er ganske tjafsete det kommunen har å tilby, og det kan bli lenge til neste gang dere får tilbud om noe annet.»

Nå har vi bodd halvannet år, to ungdommer og to voksne, på 64 kvm med to soverom, vi voksne sover på stua så ungene skal ha det sånn noenlunde greit. Men her går det jo i det minste an å vaske seg. Er det virkelig sånn Kristiansand kommune tar vare på innbyggerne sine som må ta til takke med det tilbudet de får?

Jeg vil minne om at kommunen har et lovpålagt ansvar for å sikre et forsvarlig og egnet botilbud, særlig når barn med særskilte behov er involvert.

Etter sosialtjenesteloven § 15 skal kommunen medvirke til å skaffe bolig til personer som på grunn av helse, funksjon eller livssituasjon ikke kan skaffe egnet bolig selv.

Etter sosialtjenesteloven § 27 skal kommunen sørge for at midlertidige eller tildelte botilbud er forsvarlige, og at det tas særskilt hensyn til barns behov.

Og i tillegg sier barnekonvensjonen artikkel 3 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn.

Dette handler ikke om luksus, men om verdighet. Om barns helse og rett til et trygt hjem.

Kommunen har et lovpålagt ansvar for å tilby egnede boliger, spesielt når barn har særskilte behov. Det kan ikke være hovedregelen at innbyggerne som ikke har andre muligheter for å skaffe seg bolig, må akseptere at enten blir det helsefarlige og ufunksjonelle hjem, eller rett og slett ikke noe tilbud i det hele tatt.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg forventer luksus eller spesialbehandling. Jeg skriver det fordi jeg ikke kan tie stille og bare akseptere at vi som trenger ekstra hjelp og tilrettelegging, blir behandlet som om vi bare burde være takknemlige for det vi får. Vi er en sånn familie som sier fra, men det finnes så mange som ikke våger, som ikke orker å kjempe mot systemet. For dem blir «sånn er det bare» en livssetning.

Dette er ikke en engangshendelse. Det er et symptom på en kommune som har glemt hva ansvar betyr. Når budsjetter blir viktigere enn mennesker, og barnets beste bare blir en setning i et dokument, har noen feilet. Jeg ønsker meg en kommune som løfter folk, ikke skyver dem fra seg med et skuldertrekk. For vi fortjener mer enn muggsopp og unnskyldninger, selv om vi ikke har like mye midler og muligheter som de som sitter øverst ved bordet. Vi fortjener også muligheten til et helt greit liv, og respekt.