Kommunen fratar Markus retten til å leve et liv

Det er mange funksjonshemmede i Norge i dag som fratas helt basal frihet som å lage seg den frokosten de vil, dra på jobb eller ta en utdanning, eller finne på hva de vil på fritiden. Markus er en av dem.

Markus Hagen Calado (22) fra Kristiansand har en alvorlig muskelsykdom som gjør at han er avhengig av assistanse 24 timer i døgnet, men Kristiansand kommune nekter ham å få BPA. BPA står for «brukerstyrt personlig assistanse», og er en tjeneste for funksjonshemmede med store bistandsbehov. Tjenesten gir den funksjonshemmede bestemmelsesrett og valgfrihet i eget liv. Ofte er den funksjonshemmede selv arbeidsleder, eller man kan ha en medarbeidsleder. Hvilke assistenter, når de skal jobbe og hva de skal gjøre/bistå med, bestemmer den funksjonshemmede selv. Slik er det ikke på en institusjon.

I helga hadde Mio BPA et ungdomstreff i Kristiansand, og der møtte jeg Markus for første gang. Jeg er også funksjonshemmet, og har assistenter 24/7. Vi er på samme alder, og det gjorde sterkt inntrykk på meg at vi, på grunn av hvor vi bor, har helt forskjellige muligheter.

Om du får innvilget BPA eller ikke, og hvor mye du får innvilget, er ulikt fra hver enkelt saksbehandler i hver enkelt kommune. Selv om BPA er en lovbestemt rettighet, er det massive forskjeller i hvordan lovverket blir tolket. Kommunen argumenterer for at Markus ikke kan benytte seg av BPA fordi han bruker respirator. I MIO har vi flere eksempler på kunder som har inkludert helsehjelp i ordningen sin uten at dette er til hinder. Ifølge Markus har også Sørlandet sykehus Kristiansand sagt at det er forsvarlig at hvem som helst kan lære seg å bruke respiratoren så lenge de får god opplæring, og understreker at assistentene hans ikke trenger å være helsepersonell. BPA skal være et likestillingsverktøy, men det vil ikke kunne fungere som dette i praksis dersom de av oss som trenger helsehjelp ikke får dette inkludert som en del av ordningen sin. Jeg og Markus er begge i 20-årene; en tid som for mange er forbundet med å finne ut av hvem man vil være, prøve ut nye ting, flytte til nye byer, være ute sene kvelder og ha uforglemmelige opplevelser. Slik er det ikke for Markus. Han får lov til å gå ut døra seks ganger i uka, og dette må da avtales 4 dager i forveien. Han må alltid være hjemme innen klokken 21.

Jeg har selv vært der Markus er. Da jeg var i tenårene fikk jeg ikke innvilget BPA, og jeg og broren min tilbrakte masse tid på en institusjon en halvtime fra der vi bodde. Derfor vet jeg selv så innmari godt hvor mye valgfriheten innskrenkes av å måtte bo på en institusjon, og hvor stor kontrasten er til et liv med BPA. Alle mennesker har rett til å bestemme hvor de ønsker å bo. Denne retten blir fratatt altfor mange funksjonshemmede i dag. Hvis man har et stort behov for assistanse gjennom kommunen, har man rett til å velge mellom de tjenestene som finnes, og hvordan disse skal organiseres. Markus faller under retten til BPA, og det er alvorlig at han blir frarøvet denne retten av kommunen. Å stå i en slik lang og vond kamp som Markus og hans familie gjør nå, burde ikke vært nødvendig.

Ifølge handikapforbundets undersøkelse fra 2017, «Likestilling i revers», sier 64 pst. av unge funksjonshemmede at de må gi opp skole, utdanning og arbeid på grunn av manglende BPA. Socialstyrelsen i Sverige har beregnet at BPA har langt lavere kostnad per time enn tradisjonelle tjenester, som for eksempel bemannet bolig eller institusjon. Argumentet om at tjenesten er for kostbar, holder altså ikke mål. Jeg tror neppe kommunen tjener på å innskrenke unges rett til likestilling og valgfrihet. Om jeg ikke hadde hatt BPA kunne jeg på ingen måte tatt utdanning og vært yrkesaktiv. Kommunen er tjent med at folk har det bra fysisk og psykisk, da det motsatte også vil føre med seg kostnader.

Flere ungdommer på samlingen, meg selv inkludert, var åpne om at vi er livredde for å flytte. Om vi for eksempel får en kjæreste i en annen by eller et jobbtilbud i en annen kommune, kan hver og en av oss havne i Markus sin situasjon. Vi kan bli fratatt BPA-vedtaket vårt og bli bedt om å klare oss med hjemmesykepleie, eller tvangsflyttes på institusjon. Dette er et stort samfunnsproblem fordi det sier noe om den bevegelsesfriheten funksjonshemmede har den dag i dag, og det sier noe om demokratiet vårt. Dette gjelder ikke bare Markus eller noen få andre – det er en virkelighet som Norges største minoritet, funksjonshemmede, må leve med hver eneste dag.

Min kamp startet på en institusjon i Trondheim. Min kamp for frihet på vegne av meg selv, og veldig mange andre. Jeg er takknemlig hver eneste dag for rettighetene jeg har fått, og jeg har viten om at omstendighetene kunne sett helt annerledes ut om jeg hadde hatt en annen saksbehandler eller bodd i en annen kommune. Det er med andre ord helt tilfeldig.

Retten til å leve skal ikke være en tilfeldighet. Jeg er en person som drømmer fordi jeg har rettighetene til å gjøre de drømmene til virkelighet.

I MIO er vi alle på jobb hver eneste dag for at alle funksjonshemmede som trenger BPA skal få den retten oppfylt. Vi er på jobb for mennesker som Markus, og 3500 andre, fordi de fortjener bedre.

Samfunnet vårt trenger Markus som ressurs. La ham få retten til å leve det livet han ønsker.