Kombinertsportens død – og den usannsynlige redningsmann

Det nærmer seg en egen olympisk øvelse å begrave øvelser nordmenn har boende i sine hjerter.

Her dreier det seg imidlertid om noe enda mer drastisk, nemlig en hel sport.

«Jeg tror jeg må bruke litt tid på å fordøye det her», sa en lykkelig Jens Lurås Oftebro til NRK etter sitt tredje OL-gull i Val di Fiemme.

Han kan få mer tid enn han egentlig vil.

Ting tyder nemlig på at kombinert kan være på vei til å bli vraket fra den i særklasse største scenen av alle.

Jens Lurås Oftebro kan ende som sportens siste olympiske mester.

Kvinnene på sin side fikk i så fall aldri i det hele tatt sjansen.

Men på vei inn i gravkammeret, har det plutselig kommet flyvende en høyst overraskende entusiast som nå tilbyr håp.

En av de beste?

«Hello, pleased to meet you». FIS-presidenten Johan Eliasch smilte og hilste. Han ville snakke engelsk, ikke svensk, der jeg møtte ham etter det første gullet til Jens Lurås Oftebro.

Grunnen var at han mente han ikke forstår norsk.

Noen ville tolket det i overført betydning når temaet var den mest tradisjonsrike øvelsen i vinter-OL, nemlig kombinert.

Onde tunger ville inntil nylig nemlig hevde at den eneste kombinasjonsøvelsen FIS-presidenten visste om, var den i alpint. Enda ondere tunger at det også der kun inkluderte utfordelen.

Ingenting tydet på at de hadde rett da svensk-britiske Johan Eliasch tok hele runden gjennom intervjusonen i Val di Fiemme for å snakke om kombinertsportens fremtid.

Han hadde akkurat sett rennet sammen med IOC-president Kirsty Coventry. Coventry var allerede på vei i retning Cortina.

Eliasch og undertegnede ble enige om svorsk.

«Du skal ha de beste sportene, med de beste formatene og med de beste utøverne, startet Eliasch» – på svensk.

Spørsmålet er bare om kombinert snart er av sportene i OL i det hele tatt.

«Jeg håper det. Vi ga dem i hvert fall god reklame i dag», smilte den tidligere olympiske mester Johannes Rydzek fra Tyskland i sola.

Den siste av de tre øvelsene i disse lekene ble avholdt i et totalt snøkaos.

En enkel symbolikk

Symbolikken fremsto som overtydelig, også når det gjaldt noe annet enn den dårlige sikten fremover.

Bare sekunder før lekenes siste kombinertkonkurranse, ble den første olympiske mester kåret i den nye olympiske sporten randoné.

Navnet stammer fra fransk og betyr «den lange turen», som er akkurat hva kombinertsporten har vært gjennom i OL-sammenheng.

Det var den opprinnelige vinterøvelsen, den som egentlig vi nordmenn virkelig anerkjente.

For det er helt tydelig at ringenes eiere ikke vet hvordan de skal fornye seg for at vinterlekene skal fortsette å være attraktive.

Men det er enighet om at dette noe må gjøres. Da NRK var på IOC-kongressen i Milano i forkant av OL, var signalene om ganske radikale grep tydelige.

Fra Jens til Jakob?

Tankene om at flere sommeridrettene som foregår innendørs inkludert håndball og boksing kan flyttes til vinterlekene ble ikke lekket uten grunn. De har åpenbart blitt diskutert lenge.

Overfor VG bekreftet da også IOC-nestor Gerhard Heiberg noen dager senere at dette var tilfelle.

Under OL i Paris luftet den internasjonale friidrettspresident Sebastian Coe overfor NRK at han ønsket terrengløp inn i vinter-OL.

Det samme gjaldt sykkelcross.

Problemet er at noe i så fall må ut. Lekene kan ikke vokse uten styring. Det skal være arenaer, bosteder, medaljer og TV-tid til alle.

Derfor blir kombinert ansett som et stadig enklere offer – en mer og mer nedstøvet museumsgjenstand ingen lenger gidder se på.

Tankegangen er altså at brødrene Oftebro skal ut, mens brødrene Ingebrigtsen skal inn.

Lettere for langrenn

Kombinert kan altså bli sittende igjen alene langs veggen mens alle de andre er på dansegulvet.

Inkludert langrenn – med sine seks øvelser for hvert kjønn.

Kombinert har til sammenligning tre – og får ikke engang ha med kvinnene.

Også hopp har måttet kutte på både utøvere og øvelser.

Ingen av de to sportene har lenger sine tradisjonelle lagkonkurranser. Til det er det for få utøvere tilbake, så alt foregår i par, ikke firere.

Mens langrenn beholder sine.

Utryddelsen skjer gradvis.

Ikke engang Norges engasjerte sportssjef Ivar Stuan virket særlig optimistisk. Helt til en svenske plutselig ga ham håp.

Salme ved reisens fortsettelse

Det er en angrepsvillig FIS-president som nå skal ta opp kampen, ifølge ham selv. Ikke bare har kombinertsporten økt seertall i viktige land som Japan og Tyskland. Eliasch sier også at det digitale engasjementet, hva det enn egentlig betyr, har steget med 250 prosent på de fem årene siden han ble valgt til president.

Ett argument som sjelden diskuteres, er også betydningen for hoppsporten. Uten kombinert blir utnyttelsen av hoppbakkene, særlig imellom-Europa, så lav at de ikke blir vedlikeholdt. Hoppbakkene fra forrige OL i Italia i 2006 er allerede revet.

Kombinert er også særdeles godt bærekraftsmålene IOC nå fokuserer på, som eneste sport som ikke krever egne anlegg.

«This must stay»

Spørsmålet er likevel om det er nok. Og om sporten venner som er så sentralt plassert at de kan motstå kreftene som vil ha dem ut på IOC-kongressen i juni.

Denne dagen hadde Finland tatt deres første medalje i OL.

Jeg møtte på en bredt smilende statsminister, Petteri Orpo, som gratulerte alle nordmenn og finner på en gang.

Han ble litt mer alvorlig da jeg spurte ham hvordan han så på at sporten som ga ham så mye glede kunne forsvinne fra OL.

«This must stay», var hans kontante svar.

Konfrontert med dette, var budskapet fra FIS-presidenten uvanlig og overraskende tydelig:

«Ja, det skal vi se til»

Han sa også at det er uaktuelt at ikke kvinnene får være med neste gang.

IOC-medlem Eliasch garanterte kombinertsportens fremtid som OL-gren.

Det var for godt til å være sant.

To sjokkerte sportssjefer

«Sa han virkelig det??», sa Ivar Stuan. Han var åpenbart overrasket. Han gikk rett bort og hentet sin tyske kollega.

Horst Hüttel måtte også ha det gjentatt. Men dette er politikk. Hvor løfter aldri er garantier.

Likevel hadde sjefene for de to viktigste kombinertnasjonene fått uventet positive signaler.

De ble likevel fort nøkterne.

For sjefene har sett skyene bli mørkere i lang tid.

Pessimismen har spredt seg siden kombinertkvinnene ikke ble inkludert i OL da programmet ble endelig bestemt i 2022. Signalet var overtydelig. Snart var også mennene ferdige. Andre skal inn.

Jeg spør Einar Lurås Oftebro om hva han tenker om at kvinnene ikke er der. «De er savna, først og fremst», sier han. Han mener man først og fremst må se på kostnadsnivået for nye nasjoner som vil inn i sporten.

I juni avgjør IOC det om hans bror Jens ender som historiens første og siste trippelmester i kombinert. Men kanskje er det faktisk håp.

Dagen etter OL-konkurransen i Val di Fiemme får jeg en melding fra sportssjef Stuan.

«Seertall kombi i går i Tyskland: 3,4 million = 36,6 % andel. Langrenn langt bak».

I Japan hadde 17,5 millioner seere fulgt Oftebros vei til gull.

FIS' egen kombinertsjef, Lasse Ottesen, avsluttet OL med fornyet tydelighet: «Vi gleder oss til 2030, da både gutta og jentene skal være med, selvfølgelig.»

Det hadde sluttet å snø. Optimismen var tilbake.

Takket være en helt usannsynlig redningsmann.