Knakk sammen på direkten – reaksjonene ble en øyeåpner

– Det siste jeg ønsker, det er å stå og hylgrine i Granåsen. Men det skjedde, og jeg føler liksom det var veldig bra at det skjedde.

Jan Thomas Jenssen har satt seg ned med NRK for å snakke om noe han mener er viktig. Nærmere bestemt det som skjedde i kjølvannet av fellesstarten med skibytte under VM i Granåsen 1. mars i fjor.

Det var en meget spesiell dag for Jenssen. I fire år hadde han drømt om nettopp denne datoen og dette løpet, og kjempet knallhardt for å være en del av det norske laget.

Følelsene lå utenpå da han gikk ut av bilen som hadde fraktet ham fra hotellet på Lerkendal og opp i VM-anlegget. Under ankomstintervjuet med NRK kom de første tårene.

– Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å knekke sammen. Da klarte jeg å se hele folkehavet. Det var folk som hadde et stort bilde av meg og skulle heie på meg. Det hadde vært en guttedrøm helt siden jeg så Petter Northug vinne skirenn, sier Jenssen.

«Hjernen er ufattelig flink til å være negativ»

Han har alltid slitt med nerver før viktige renn. Denne dagen toppet det seg rett før start.

– Jeg kommer aldri i hele mitt liv til å være så nervøs som jeg var før jeg skulle gå opp trappa på vei til presentasjonen, før vi skulle gå inn og ha på oss skiene, sier 29-åringen fra Hommelvik.

Han visste at hodet kunne bli en tøff motstander underveis i løpet.

– Hjernen er ufattelig flink til å være negativ. Du tenker bestandig på alt det som kan gå galt, ikke det som på kan gå bra, sier han.

Denne dagens skulle han ikke la det skje. I stedet tenkte han på ordene fra trener Kristian Skrødal og mentaltrener Karina Andersen Aas: «Gjør det normale, senk skuldrene, kos deg.»

– Og så går jo skirennet akkurat som jeg håper, helt til punkt og prikke, sier Jenssen.

– Bortsett fra de siste 300 meterne ...

Johannes Høsflot Klæbo gikk inn til gull. Bak VM-kongens rygg kjempet Jan Thomas Jenssen en durabelig kamp mot Martin Løwstrøm Nyenget, Federico Pellegrino og Harald Østberg Amundsen om sølv og bronse. Fire raske menn, to medaljer til fordeling.

«Hele verden blir så jækla mørk»

– Jeg tror i et sekund der at jeg faktisk har klart å ta den medaljen, og går ut av paddocken med et smil. Helt til jeg hører på anlegget, og det kommer opp på storskjermen, at jeg er fire, sier Jenssen, og lar det henge i lufta noen sekunder.

– Alt raser ... Og jeg klarer liksom ... Jeg går gjennom ... Jeg står jo lenge i den paddocken og skriker og ... Alt er bare jævlig.

«Skriker» er i denne sammenhengen trøndersk for «gråter». Det første intervjuet med NRK etter løpet, var hjerteskjærende.

Med verdens største klump i halsen, og mens tårene trillet, tok Jenssen tiden til hjelp og satte ord på marerittet.

Et år senere innrømmer Jan Thomas Jenssen glatt at det innerst inne ikke var sånn han ønsket å framstå. Samtidig er han altså glad for at det skjedde.

Reaksjonene lot nemlig ikke vente på seg, og for Jenssen kom de bra overraskende hold.

Kontaktet av unge gutter

– Det var veldig mange som satte pris på at jeg viste de følelsene jeg viste, og på en måte klarte å sette litt ord på skuffelsen min, i de minuttene da jeg følte at hele verden rakna.

– Hvem kom tilbakemeldingene fra?

– Det kom spesielt fra yngre gutter, som drev med langrenn og skiskyting, og som skrev «hei, jeg elsker å gå på ski, men når jeg tar på meg et startnummer, så fungerer jeg ikke». Unge gutter som legger et så stort press på seg selv at de ikke vet hvordan de skal takle det.

– Kan du kjenne igjen den følelsen?

– Ja, ja. Absolutt. Jeg har jo mine utfordringer mentalt. Hjernen min er bygd som mange andres. Det er veldig fort å tenke det verste og bli historieløs, sier han.

Jenssen synes det har vært vanskelig å gi konkrete råd til dem som har tatt kontakt, fordi alle er ulike. Det er derfor han i dette intervjuet med NRK ønsker å belyse hva som gjorde livet som idrettsutøver adskillig mer positivt for sin egen del.

– Jeg føler ikke at jeg er en fagmann på det her. Jeg trenger hjelp, jeg òg. Jeg går til behandling, og trener og jobber for å takle de tingene som jeg skal bli utsatt for gjennom vinteren på best mulig måte.

Vanskelig å gi råd

For fire år siden søkte han hjelp hos idrettspsykologisk rådgiver. Samarbeidet med Karina Andersen Aas har gitt ham en verktøykasse for å håndtere press og nedturer på en helt annen måte.

Jenssen mener det aller viktigste er å snakke om det vanskelige man går rundt og kjenner på, enten det er med en nær venn eller en profesjonell. For profesjonelle idrettsutøvere, mener han mental trening er en nødvendig del av jobben.

– Jeg skjønner ikke at folk ikke velger å bruke mer tid, energi og ressurser på å jobbe med hodet sitt. Det hjelper ikke å ha gode ski og en god form hvis hodet ditt stritter imot, fastslår han.

– Er det noen teknikker der som er så enkle at du kan forklare det til meg nå?

– Absolutt, sier han, og kommer med et eksempel.

– Det er å skrive ned tre ting som du har gjort bra i løpet av dagen din. Som idrettsutøver kan det være tre ting som gjør meg bedre på trening og konkurranse for å nå et mål jeg har satt meg. Og så noterer jeg en ting jeg kan forbedre neste dag. Hvis jeg klarer å bli 0,1 % bedre i dag enn jeg var i går, så har jeg kommet nærmere målet, sier Jenssen.

Han påpeker at øvelsen må gjøres hver eneste dag.

– Du må gjøre grunnmuren tjukk og sterk ved å legge en og en brikke dag for dag. Da blir du robust til slutt, sier han.

– Får inntrykk av at «han der sliter»

Neste tips er å ha fokus på det man selv kan påvirke. Det fikk Jenssen god trening på igjennom en høst med brudd i håndleddet inn mot OL-sesongen.

– Alle andre jeg skal konkurrere med, kan jeg ikke gjøre noe med. Så om jeg brekker hånda, eller om jeg ikke blir tatt ut til skirennet, så må jeg først og fremst stille meg spørsmålet om jeg har klart å gjøre alt i min makt, altså om jeg er fornøyd med det jeg har gjort.

Jan Thomas Jenssen tror fortsatt mange, særlig gutter, kvier seg for å søke mental hjelp, eller åpne seg for andre, fordi det er et tabu.

– Det er ikke noe kult hvis du er 16–17 år, og føler at du går til psykolog, eller bruk ordet mental trener. Da får du inntrykk av at «han der sliter, han der må faktisk ha hjelp». Men det er jo ikke at jeg sliter så mye, det er bare at jeg vil optimalisere hvordan hodet mitt jobber, sier han.

– Jenter søker oftere støtte

Karina Andersen Aas er mental trener for Jenssen. Hun har lenge jobbet med mannlige idrettsutøvere, blant annet i sykkellaget Uno X og i Elverum Håndball. Hun bekrefter det Jenssen sier.

– Forskning og praksis viser at jenter oftere søker støtte og deler hvordan de har det enn gutter. Det er selvfølgelig store individuelle variasjoner, men hos flere gutter kan det ligge en opplevelse av at «dette må jeg stå i selv», og at «jeg må være tøff», sier hun.

Aas understreker at den innstillingen isolert sett ikke trenger å være negativ.

– Den selvstendigheten er ofte en viktig grunn til at de har kommet dit de er i idretten. Samtidig kan den gjøre at noen blir stående litt for lenge i krevende situasjoner alene, påpeker hun.

Aas mener nøkkelen til bedre mental helse i idretten, ikke minst blant unge, er å bygge en kultur for å snakke om det som er tøft og vanskelig.

– Det handler om å si ting høyt, ikke bare ha det i vårt eget hode. Å dele erfaringer bidrar til å bryte ned tabu over tid. Et av de viktigste forebyggende tiltakene er at miljøene rundt unge utøvere blir tryggere og mer støttende. Når vi har voksne som tåler usikkerhet, følelser og frykt for feil, senkes terskelen for å si fra tidlig, påpeker hun.

– Den hadde fått respekt

Aas er glad for at Jan Thomas Jenssen tør å vise følelser og snakke om hvordan han har det.

– Jeg blir veldig stolt over at det legges merke til at Jan Thomas viser en litt annen side enn det man kanskje forbinder med toppidrett. For det er et tegn på at mange kjenner seg igjen i det han snakker om. Jeg tenker han har en viktig stemme.

Den stemmen bruker nå skistjernen fra Hommelvik.

– Idrett er marginalt, og da handler det om å ta ut de marginene man kan. Jeg tror det er ufattelig mange som ikke er i nærheten av å hente ut de marginene i topplokket sitt, sier Jenssen til NRK.

– Syns du det er litt dumt at psykolog er et begrep man nesten ikke tør å bruke i denne sammenhengen?

– Ja, det er det. Jeg kommer til å applaudere den som hadde snakka om det i vennegjengen eller trening på videregående. Den hadde fått respekt i mine øyne.