«Klokt og morsomt om tvangslidelser»

Vi kjenner henne: den single, barnløse kvinnen i 30-årene uten voksen­jobb, med endeløse Tinder-forsøk, blant venner og familie som lever sine streite, etablerte liv.

Hun famler og kløner og tyr til selv­ironi for å håndtere følelsen av å ha mislyktes med livet.

Vi har sett henne i filmer og TV-serier, blant annet i den norske Netflix-suksessen «Hjem til jul», eller i klassikeren «Bridget Jones' dagbok» fra 2001.

Kanskje er hun en venn av deg, eller kanskje er det du som kjenner deg igjen i alt dette.

Freya er i alle fall en sånn figur – hoved­personen og jeg-fortelleren i romanen «Dørene lukkes», Maren Skolems debut som voksen­forfatter.

Ofte ligger det en smerte under disse kvinne­figurenes selv­ironiske latter. Komikken har med andre ord mørke trekk.

I «Dørene lukkes» er det noen hakk mørkere enn vanlig.

Litt «gal» og «sprø»

Det kroppslige ubehaget under angst står ikke så mye fokus i «Dørene lukkes», sammenlignet med for eksempel «En velskapt pike» som jeg nylig leste.

Her blir vi heller lyttere og observatører av Freyas tvangs­messige sjekking, alle gjentakelsene som sett utenifra virker totalt uten mening.

Når Freya stenger baren etter arbeids­dagen, må hun sjekke og dobbelt­sjekke at det som skal vaskes er vasket, det som skal tømmes er tømt, og for å forsikre seg om at hun virkelig skrudde av vann­krana eller låste døren, tar hun bilder og videoer av alt.

Blir hun distrahert, må hun begynne på nytt.

Det er ikke enklere når hun skal forlate leiligheten, hvor ovner og telys potensielt står og brenner. Eller når hun har sex, for hun kan jo plutselig har ringt noen, eller satt på livestream på Facebook eller Instagram.

Freya ler av sine tvangs­mønstre, hun er klar over at hun er litt «gal» og «sprø».

Men at dette sliter henne helt ned, er åpenbart.

Folkelig tone

Romanens forteller­stil minner meg om amerikanske high school-filmer hvor hoved­personen løper en slags dialog med publikum gjennom handlingen.

Freya retter seg ikke direkte til «du, leser» eller til noen dagbok, det er heller som at hun har en samtale med seg selv. Kanskje for å kjenne seg mindre ensom?

Boken dreier seg for det meste om Freyas kjærlighets­liv, det ganske nylig avsluttede forholdet med Alex, og hennes forsøk på å skrive en Tinder-bio.

Hun har venner som støtter henne og som gir henne motstand. Hun har kolleger og familie­dynamikker, og hun har sine drømmer og tanker om å finne sin person der ute et sted.

«Dørene lukkes» er ikke så tekstlig, og yter derfor lite motstand. Muntlighet og komikk går foran språklige ambisjoner. Det er en stil man kan like eller mislike.

Enkelte partier nærmer seg noe karikert, slik komedie ofte risikerer.

Likevel, når samtids­ord og -uttrykk brukes så fortrolig, gjør det stemmen troverdig og Freya ligner en virkelig person.

Innholdet er såpass skygge­fullt at det oppstår et fint og smått fascinerende samspill med denne forteller­stilen.

Får til det den prøver på

Noen partier og scener er så mørke at de kjennes klaustrofobiske; man vil bare lese seg ut av dem.

Samtidig kjenner Freya seg fanget i ritualer som skal, men som aldri lykkes med, å få bukt med følelsen av at noe er galt. Mellom linjene lider hun av en tvangs­lidelse.

Mange vil nok kjenne seg igjen i Freyas overtenking, og kanskje samtidig ønske at de ikke gjorde det.

Til slutt får Freya høre at OCD (Obsessive-Compulsive Disorder) er tvilens lidelse. Tvilens motsats er tillit – tillit er begynnelsen på veien ut. Motstår man fristelsen til å sjekke og dobbeltsjekke, som undergraver tilliten til seg selv, vil dørene til slutt åpne seg.

Det er sjelden godt å bli utsatt for en annens nevrose. Men Freya er ikke sytete eller romantiserende, og tvangs­handlingene er kun ett av to spor gjennom romanen, som ellers handler om kjærlighet.

Dette er en roman som får til det den prøver på. Klokskap skyter frem underveis, observasjonene er gode og morsomme.

Jeg merker jeg tar Freya på alvor, selv­ironien kjennes genuin og ikke som billig lattertriks.

Maren Skolem mestrer den stilen hun forplikter seg til.