Klisterhjerne

Hunder tisser på lyktestolper for å markere territorium. Litt lenger opp på de samme stolpene gjør fotballsupportere det samme.

Altså, de tisser ikke, men markerer revir. Med stickers.

Vinteren har derimot vært røff, og mange av klistremerkene har ikke overlevd. Det er bare rester igjen på stolpene, rett før seriestarten, som for de to øverste divisjonene på herresida er andre påskedag.

De kommer det nok raskt en oppstandelse på lyktestolpene også.

Hekta under gåtur med kona

For Jon Hernæs ble interessen vekket første nyttårsdag for noen år siden, mens han gikk tur med kona. Han la merke til at det var en del stickers på lyktestolpene, og tok noen bilder av det. Seinere oppdaget han dem oftere, når han var ute. Han opprettet Instagram-profilen Ultras Stickers Oslo, som i dag har følgere i hele Norge – og utlandet.

53-åringen hadde alltid vært en samler, og sliter med å kaste ting. Han ble hekta, og stickerssamlingen vokste raskt.

– Jeg er veldig interessert i supporter- og fotballkultur. Tidligere solgte klubbene merker folk klistret i bakruta på bilen, men dette var noe helt annet, laget av subkulturer, sier den tidligere Gluecifer-bassisten.

Stickers er kanskje en litt rocka supportertrend, og de siste åra har det tatt av.

– Pandemien er kanskje litt sentral her. Jeg tror mange satt hjemme og kjedet seg, og lastet ned enkle designprogram.

Da stadionportene åpnet igjen og supporterne kunne reise på borteturer, hadde folk lommene fulle av stickers – gjerne bestilt fra Ukraina, Polen og Tyskland. Prisene ligger på 55 til 75 øre per stykk, avhengig av hvor mange du bestiller. Og selv om det er lett å lage enkle design, er det mange som lager svært forseggjorte stickers.

– Hva kjennetegner et bra sticker?

– Hvis du klarer å bruke noe fra klubb- og lokalhistorien, og knytte det til fotballkulturen, da kan det bli veldig kult. Da skjønner du at noen har lagt igjen noe av seg selv i det.

Flere av klistremerkene har tatt utgangspunkt i kjente logoer, som Adidas, Vinmonopolet og Felleskjøpet – eller til og med Lego og Grand Theft Auto.

Vålerenga-supporterne lagde flere ulike stickers forrige sesong enn spillerne scoret mål. Klubben havnet i klisteret, og rykket ned. Det har likevel vært en storproduksjon av klistremerker gjennom vinteren.

Jon Hernæs har 436 ulike Vålerenga-stickers, og har laget 70–80 av dem selv. Antallet øker ukentlig.

Sender stikk med stickers

I Drammen sentrum er det stickers på søppelkasser, strømbokser og stolper. Omfanget øker gradvis når du nærmer deg Marienlyst Stadion, hjemmebanen til Strømsgodset. Bortefans som har gått av toget på Strømsø har klistret seg framover.

Bak den ene tribunen, hvor Godset-supporterne står, er det bare mørkeblått. Ingen bortefans har klistret der. Drammenserne var tidlig ute, blant annet inspirert av fotballturer i utlandet.

– Vi har en stolt fotballhistorie og stor lokalpatriotisme, som ofte kommer til uttrykk gjennom klistremerker og graffiti. Det er viktig å promotere klubben og byen vår, og stickers er bare en liten brikke i supporterlivet. Oppmøte og innsats på tribunen er viktigst, sier «Svein».

Han er en av dem som drifter Instagram-kontoen Ultras Strømsgodset. De fleste storklubbene i Norge har ultrasgrupperinger, som står for et aktivt tribuneliv. De går ofte litt anonymt kledd på kampdag, uten drakt, og jobber for en aktiv tribunekultur, som i tillegg til synging inkluderer tifo-arrangementer og pyroshow.

– Hvor lenge skal et motstandersticker få henge i Drammen?

– Det er umulig å ha «kontroll» på hver eneste lyktestolpe i en stor by, men de fleste klistrer over eller skraper merker fra andre norske lag.

Selv om Godset-supporterne er mest opptatt av eget lag, må de sende noen stikk oppover Drammenselva også, mot erkerival Mjøndalen:

I løpet av vinteren har Godset-fans «ryddet» opp i egen by, ved å overklistre med sine stickers.

Ved inngangspartiet på motsatt side av Marienlyst Stadion, er det en stickersflora fra hele landet. Inne på tribunen ser vi restene av forrige sesong på seter, rekkverk og stolper. Stickers som har blitt overklistra annenhver helg.

I andre serierunde kommer Rosenborg på besøk. Da starter en ny stickerskamp på bortetribunen i Drammen.

Status i skolegården

Mange av dem som nå lager slike stickers, vokste opp med fotballklistremerker, av en litt annen type. Portretter av spillere som Glenn Hoddle, Bryan Robson og Kevin Keegan. Eller klubblogoene til Wimbledon, Derby County og Oxford United.

Høyest verdi i skolegården hadde glitrende klistremerker i sølv og gull. Lykken var å få tak i et du hadde siklet etter, eller et sjeldent merke få hadde – slik at du kunne bytte det i tre andre.

Det kom egne album til EM og VM, som skulle fylles med klistremerker av ukjente spillere med rart hår og lange navn.

I dag er det ikke bare barn som samler på slike klistremerker. Før VM i Brasil for ti år siden bommet norske lekebutikker på mål, da de bestilte album og merker. De hadde nemlig ikke sett for seg at voksne menn kom til å saumfare hyllene på jakt etter klistremerkene.

Alltid noe på innerlomma

På Grünerløkka i Oslo bor det innflyttere fra hele landet. Det er tydelig også på lyktestolpene. Det er motiver fra både øst og vest i byen – men også stickers fra nord og sør i Norge. Og mye Vålerenga-hets.

For som ellers i supporterkulturen handler det mye om H-ene hjerte, humor, historie – og litt hat.

– Dersom jeg hadde samlet på stickers med motiver om Vålerenga-hat, hadde den blitt ganske stor. Jeg synes det er morsommere å lage noe som hyller mitt eget lag, sier Hernæs.

I tillegg til uteområdene i byen, er toalettene på pubene et yndet område for klistrehuene, som på Øst, puben på Vålerengas stadion:

Hernæs forteller at han sjelden går hjemmefra uten noe på innerlomma.

– Hvis jeg skal besøke noen i Drammen, så sørger jeg selvfølgelig for å sette noen klistremerker på Strømsø torg når jeg har gått av toget. Når jeg er i Trondheim, legger jeg inn dette som en del av turen.

Selv om Instagram-kontoen hans har Oslo i navnet, tar han bilder også av motstandermerker.

– Det er mange flinke folk der ute, og jeg anerkjenner også andres arbeid. I starten var jeg ganske bevisst på å ikke rive ned andre merker, men heller klistre halvveis over eller rundt. Nå har det vokst så stort at det knapt er mulig å finne plass ved siden av. Det er selvfølgelig en rivalisering her, men om jeg ser et Tromsø- eller Molde-sticker i Oslo, blir jeg ikke veldig provosert. Hvis jeg derimot ser Brann eller Lillestrøm i nabolaget mitt, da må det dekkes over.

– Finnes det noen uskrevne regler?

– Greia er jo at du helst skal plassere stickers på et synlig sted i en fremmed by, men vi setter selvfølgelig ikke masse stickers på vinduene til folk. Det er ikke særlig bra stil, men jeg tror ikke det er noe stort problem.

Selv om de store klubbene er mest synlige, har også lag nedover i divisjonssystemet tilhengere som har laget stickers, som disse i Drammen, fra Brodd IL og Brumunddal Fotball:

– Alt du trenger er en god idé, og litt tekniske skills, men ikke veldig mye, sier Hernæs.

Engelske «visittkort»

Selv om hovedfokuset er å elske egen klubb, lages det også stickers med stikk mot «fienden». Men klistremerkene kan også være politiske, om for eksempel mangfold. Eller signalisere et ønske om å avskaffe VAR, eller kritisere tildelingen av VM til Qatar.

Tribunen har alltid vært litt småanarkistisk anlagt, hvor det er rene ord for penga.

Derfor får fotballmyndigheter og sentrale lovmakter høre det, også på stickersfronten. Som politiet. ACAB er en gjenganger. Noen ganger kamuflert som 1312, som er rekkefølgen de bokstavene har i alfabetet.

Engelske hooligans hadde ikke forseggjorte stickers på 80- og 90-tallet, men mange hadde trykket opp såkalte calling cards. Visittkort av en litt annen type enn det folk i dress deler med hverandre.

«You have been nominated and dealt with by The Chelsea Headhunters.»

«Congratulations you've just met The Millwall Bushwackers.»

Disse ble lagt igjen etter slagsmål på for eksempel puber eller stasjoner, i forbindelse med kamper.

– Stickers er sånn sett ganske fredelig fotballpøbling, sier Jon Hernæs, og klistrer opp et VIF-merke på Grünerløkka.