Klipper håret for pappa

3 weeks ago 13

Det tunge håret til Sydney Svebakk-Bøhn faller nedover ryggen på den svarte skinnstolen. Hun har aldri klippet håret sitt. Når tenåringen står oppreist når det til rumpa.

Sydney er norsk-māori, og følger familietradisjonen om at jentene ikke klipper seg før de fyller 15 år.

Da storesøsteren Sharidyn «Sissi» (14) ble drept på Utøya kunne politiet identifisere henne på det lange håret hennes. Sydney og søsteren Savannah (20) fortalte om tapet av storesøsteren i sommer.

I dag har Sydney like langt hår som henne.

Men yngstejenta har dårlig tid. Pappa Odd Roger Bøhn (59) er veldig syk, og det er ikke sikkert han lever til jul. Familien sier det er et «mirakel» at han fortsatt er i live i dag.

Derfor sitter Sydney i frisørstolen på Strømsø senter, bare to måneder unna å fylle 15 år. Pappa vet ikke at hun skal klippe seg, og Sydney vil overraske ham.

Håret er oppdelt og bundet i små fletter. Hun skal donere mer enn 30 centimeter, til parykk for kreftsyke pasienter.

Snipp, snipp, snipp. Det tok henne nesten 15 år å vokse ut håret, men det tar mindre enn 30 sekunder å klippe det av.

– Wow, Sydney. Du er så flink, sier mamma Vanessa Svebakk (49) beundrende.

De små buntene med brune lokker blir lagt foran henne som en fangst. Så blir det pakket inn i en plastpose og sendt til Apollo Hårsenter i Drammen.

– Hvordan kjennes det? spør frisør Cathrine.

– Deilig, sier Sydney.

En spasertur unna senteret skal hele familien møtes på et hotell.

Der venter pappa som vet at han skal delta i et VG-intervju om sykdommen sin, men han vet ikke at Sydney har donert håret for å hedre ham.

Storesøster Savannah triller Odd Roger inn i resepsjonen, der nyfønede Sydney står klar for å ta ham imot.

Se reaksjonen her:

Kjemper daglig

– Det var flott. At du fikk klippet deg, og så fikk du gitt det til veldedighet, sier Odd Roger og kjenner på håret.

Han ser sliten ut. Kroppen er tynn og skjør, men smilet skinner. Døtrene setter seg på hver side av ham i sofaen og støtter ham opp som to pilarer i et palass.

I starten av pandemien kjenner Odd Roger seg uvel. Vanessa oppdager blod i toalettskålen og ber ham oppsøke lege. De tror han har fått Covid-19. Men senere på sykehuset får han en alvorlig beskjed.

Han har endetarmskreft med spredning til lever.

– Jeg må være ærlig å si at jeg har aldri intervjuet noen som er så syk. Det er litt uvant og en følsom situasjon. Jeg må bare si det, at jeg er redd for å stille feil spørsmål eller såre dere.

– Jeg er ikke redd for å dø, sier Odd Roger.

Pappa får puter å sitte på, og et varmt pledd på fanget. Hvert pust koster ham mye. Han lukker øynene mellom spørsmålene. Sparer alle krefter som er igjen i den utslitte kroppen etter nesten fem år med intens kreftkamp.

– Hvorfor ikke?

– Det jeg er redd for er smerten, og hvor dårlig jeg er. At jeg blir så dårlig at jeg blir liggende i senga.

Selv om familien ble forespeilet at pappa skulle bli bedre, spredde likevel kreften seg i hele kroppen hans. Familien opererer bare med kortidshorisonter.

At de sitter sammen her i dag viser hvor sterke de har vært, alene og sammen, sier moren.

– Vi trodde ikke han skulle fortsatt være her for et halvt år siden. Nå er det bare å prøve å få ham til jul. Så er neste mål 15-årsdagen til Sydney i januar. Små steg, sier Vanessa.

Vil leve normalt

Selv om familien har gått gjennom mye vondt, kjemper de for at hverdagen skal leves så godt som de kan. Familien har dratt på ferier og stått på ski, til tross for Odd Rogers svake form.

Vanessa roser døtrene for deres mot, mentalitet og stå på-vilje.

– Ikke alle unge mennesker hadde klart å håndtere tap og død på den måten som de har, berømmer moren.

Sydney og Savannah har begge vært ungdomsledere i kirken. Sistnevnte er politisk aktiv i Arbeiderpartiet og kandidat til kommunestyret

Kona Vanessa har hele tiden vært opptatt av særlig én ting:

– Det ble vårt mantra å nyte både de store og små øyeblikkene i livet vårt. Hjemme er Odd Roger både pappa og ektefelle, og ikke pasient, sier hun.

– Jeg ble derfor veldig bevisst om at hjemmet vårt ikke skal bli en utvidelse av sykehuset. Hjemme er hvor han skal leve sammen med oss.

Ærlig om døden

Døtrene feirer hver høytid og merkedag som den siste med pappa. Sydney konfirmerer seg ett år tidligere, så pappa får være med.

Odd Roger er ærlig om døden, også med jentene til stede. Smerten har funnet veien til skjelettet. Snart vil den angripe nervene.

– Det burde vært muligheter for at man kan avslutte livet. Aktiv dødshjelp burde vært en mulighet i Norge, sier han.

På spørsmål om hva eldstedatteren Savannah tenker om dette, svarer hun:

– Kreften til pappa har vært en slags sorgprosess. Når han sier at han skulle ønske at det eksisterte et tilbud for ham, så gjør det vondt. Samtidig har jeg vært med å rushe ham til sykehuset, fordi smertene toppet seg så mye at ingenting av det vi har hatt hjemme, har vært effektivt nok av smertelindring, sier hun.

– Du skulle aldri opplevd det på sykehuset, det som skjedde der. Jeg hadde så vondt at det var ikke noe du skulle ha vært borti. Jeg hadde blodtrykk på langt over 200, sier Odd Roger til datteren.

– 18-åringer skal være ute og feste, leve livet som unge mennesker gjør, og ikke på sykehus. Jentene våre har vokst opp i et hjem hvor det har oppstått alt for mange krisesituasjoner som også de har måtte håndtere, sier Vanessa.

En fars ettermæle

Hele familien har fått varme kopper med kakao og kaffe mocca i hendene i hotellobbyen.

Under kaoset etter 22. juli bodde familien ofte her, for å få fred fra innpåslitne utenlandske journalister utenfor huset deres.

Her har jentene løpt mellom stolene og fått frihet til å gå bak resepsjonen, se på bilene fra kameraene og trykke på knappen som åpner garasjeporten.

Foreldrene har forsøkt å verne dem fra kaoset.

– Jeg håper jeg har vært en ganske god far, selv om jeg ikke har vært noen drømmefar.

Slik vil døtrene huske pappa:

– Pappa har gjort sitt beste, det er det viktigste for oss. Ja, kanskje pappa har dummet seg litt ut innimellom, ødelagt min favoritt hårbøyle da jeg var liten, sier eldstedatteren.

– Men når vi har trengt ham, har han alltid vært der. Pappa har vært en fantastisk far for oss.

Sydney forteller om en pappa som har kjørt henne til og fra skole og trening, gått turer og pratet om mye forskjellig med henne.

– Pappa har mange fine egenskaper, men han er dårlig til å synge eller slå hjul. Han er veldig morsom og jeg ser veldig opp til pappa, legger Sydney til.

Den siste tiden har familiefaren stilt døtrene et viktig spørsmål: «Hva har du lyst til at jeg skal lære dere?»

– Begge to kan nå skifte dekk, de kan ta tilhengeren av og på, på en trygg måte, og Sydney fikk sitt siste ønske med pappa oppfylt da hun fikk lov i høst å lære å kjøre bil med Odd Roger på en parkeringsplass. Det var veldig rørende å se begge to smile fra øre til øre, sier Vanessa.

Sitt livs kjærlighet

Hun legger merke til at folk synes synd på henne, men hun gjør det ikke selv.

– Jeg blir virkelig lei meg når folk føler synd på oss. Da velger man å se kun det vonde istedenfor å se hvor utrolig heldige vi egentlig er, sier Vanessa.

– Vi har bevisst valgt å fokusere på det vakre i livet. Det ligger mye kjærlighet i vår familie til tross av at det har til tider vært ekstremt vanskelig.

Ekteparet har 20-årsjublieum neste år. Odd Roger kjenner seg heldig for å ha levd et godt liv.

– Jeg har vært elsket mer enn jeg noen ganger føler jeg har fortjent. Uten min families kjærlighet og omsorg, hadde jeg nok ikke vært i live så lenge som jeg har, særlig når smertene har vært uutholdelige, sier han.

– Mitt største ønske for min familie er at jeg skal leve så lenge jeg kan, for å se jentene oppnå mange av deres drømmer, før deres unge liv blir for evig forandret igjen.

Tips meg

Journalist og fotograf

Jeg er opptatt av saker som engasjerer unge. Skriver mest om flerkulturell identitet, samfunn, popkultur og trender. Du når meg på e-post. Tips meg gjerne.

Read Entire Article