Klassesviket

Før var venstresiden en grasrotbevegelse av og for arbeiderklassen. Nå er det nesten ingen arbeidere igjen i venstresidens politiske rekker.

I deres sted har partiene blitt fylt opp av partikyllinger, overklassedamer, statsansatte og myke akademikere som forenes mest i sin forakt for vanlige folk.

Det er for tiden mange i prateklassen som forsøker å bortforklare hvorfor arbeiderklassen forlater Arbeiderpartiet til fordel for mer konservative partier. De samme argumentene ble brukt for å bortforklare at vanlige arbeidsfolk og minoriteter i USA foretrakk konservative Donald Trump to ganger over enda en liberal karrieredame.

Ingen påpeker det åpenbare:

Arbeiderklassen stemmer konservativt fordi de er konservative. De har konservative verdier, ønsker et mer konservativt samfunn og mener at interessene deres blir best ivaretatt med konservativ politikk. Det finnes det gode grunner til.

Klasseblindhet

Selv har jeg arbeiderklassebakgrunn, innvandrerbakgrunn og har lenge arbeidet innen helsevesenet med samfunnets mest marginaliserte.

Jeg har blitt utsatt for vold på jobb, bidratt til å gi tvungen psykisk helsehjelp og har lest oppveksthistorier fra vårt land som er så grusomme at en rett og slett ikke kan se det for seg.

Det som mest av alt forener de som faller utenfor, er at de kommer fra underprivilegerte bakgrunner, både økonomisk, sosialt og kulturelt.

De hadde ikke ressurssterke besteforeldre, ble ikke lest for på sengen, har blitt slått, utstøtt, neglisjert og marginalisert. Altså tilhører de ofte den ignorerte og stille arbeiderklassen som fryser når strømprisene øker, og må kjøpe dårligere mat når matprisene stiger.

I kontrast til de mange tunge skjebner jeg har møtt og vanlige folk i arbeiderklassen, står de striglede og selvforherligende aristokratene i prateklassen. Da jeg deltok på Arendalsuka så jeg eksempelvis en skamløs lobbyfestival, der alle kjempet for sine interesser. For samfunnets beste, selvfølgelig. Arbeiderklassen var ikke invitert.

Det samme har slått meg på universitetet, når jeg leser avisen, ser politiske debatter, på diverse sosiale arrangementer og andre steder de privilegerte frekventer. Prateklassen er kvalmende klasseblinde og ignorante over sine egne privilegier.

Arbeiderklassens laster

Å være arbeiderklasse er å slite med å få endene til å møtes. Det er å ha dårlig økonomi, lite utdannelse, dårlig helse, lite politisk makt og lite overskudd. Ufaglært arbeid sliter på kroppen og psyken på en måte som ikke reflekteres på lønnsslippen.

Politisk påvirkning kommer på bunnen av prioriteringslisten.

Å være arbeiderklasse er en samling av tusenvis av små og store ting. I det små betyr det å spise usunt, fordi en verken har penger, kunnskap eller energi til å lage god og sunn mat.

Å være arbeiderklasse betyr å ha få gode rollemodeller. Det betyr å vokse opp i oppløste familier som er så nedtynget av regninger og sykdom at foreldre ikke har overskudd til sine barn.

Det betyr å vokse opp i et nabolag der knapt noen foreldre har høyere utdannelse, kan lovene eller leser Morgenbladet. Det betyr å vokse opp i urolige klasserom, arve dårlige vaner og å vokse opp uten en far. Det er vanskelig å bevare et ekteskap når alle er utslitte, regningene hoper seg opp og barna har problemer.

Som forelder betyr det å være arbeiderklasse å måtte vente med å kjøpe en billig vinterjakke til sine barn. Det betyr å være redd for at de skal bli utsatt for vold av lokale småkjeltringer, selv bli kriminelle, syke, arbeidsløse eller tenåringsgravide med en eller annen drittsekk.

Å være arbeiderklasse betyr slit uten en utvei og å ty til medisiner, rus og distraksjoner for å roe nervene. Det betyr avhengighet av alkohol, skjerm, pornografi, gambling og psykofarmaka for å fungere i hverdagen.

Derfor betyr det også å begå tabber, være sint og skuffet, slåss over småting, havne i gjeld, drite seg ut i fylla, feile på skolen og svikte hverandre, fordi en rett og slett ikke har mer overskudd å gi.

Prateklassens privilegier

Arbeiderklassen trenger derfor tydelige verdier om de skal kunne ha det bra. De ønsker seg beinharde straffer til dealere, lærere med tydelig autoritet, klare familieverdier, og en kultur som ikke forleder dem inn i seksualisert hedonisme og digital avhengighet.

Arbeiderklassen ønsker seg levende lokale fellesskap, patriotisme, tydelige roller, moral, mindre konkurranse fra utlandet på arbeidsmarkedet og nådeløs ødeleggelse av den kreftsvulsten gjengkriminalitet er. Altså mindre innvandring, streng justis, økonomisk proteksjonisme og konservative verdier.

Prateklassen lever i en verden av hagefester, stabile familier, gode vaner, dyre arvede boliger i byens beste strøk og ressurssterke relasjoner.

Du finner dem på utstillingsåpninger, panelsamtaler, Dagsnytt 18 og Litteraturhuset, der de med den største selvfølgelighet debatterer hvordan samfunnet burde være. Helt uten å tenke på dem som ikke er med på samtalen.

De spiser nybakt brød fra Baker Hansen med ferskpresset olivenolje fra Toscana, komplimentert med litt pecorino-ost fra Meny og Aftenpostens siste vinanbefaling. Flere er på fornavn med folk på TV, har Klassekampen på stuebordet og lirer av seg en frase på latin mens de nipper til vinen over sitt arvede stuebord i teak.

Sammen kjenner de ledende journalister, akademikere, Barcode-konsulenter, leger, legater, saksbehandlere og advokater, som alle har kunst i stuen, en hytte på fjellet, penger til en Tesla og jobber og bosteder som aldeles ikke trues av verken innvandring eller kriminalitet.

Gitt sine privilegier og ressurser kan de håndtere eksperimentering med både rus, seksualitet, selvrealisering og teknologi, uten å ofre noen verdens ting. De kan ha liberale syn på justis uten å selv bli offer for kriminalitet. De kan skryte av hvor snille og progressive de er, uten å lide konsekvensene av politikken som ikke rammer dem selv.

Deres egentlige engasjement kommer frem i kvinnekamp for elitedamer, harselering med arbeiderklassemenn, nedlatende klimakamp og månedslange pridefeiringer.

Så mens arbeiderklassen kun blir fattigere, sykere, mer isolerte, dopavhengige og marginaliserte, sitter den urbane eliten og prater om hvor flott det er at menn nå kan gå i kjole.

Er det rart at arbeiderklassen forlater Arbeiderpartiet? Når alt de gjør er å kjempe for interessene til prateklassen.