Kjønnskontrovers i boksing: Er det noe nytt, da?

Saken eskalerte etter at Imane Khelif (t.h.) vant sin åpningskamp i OL på 46 sekunder mot italienske Angela Carini, skriver Anne Tjønndal. Foto: John Locher, AP/NTB

Til tross for at kvinneboksingens OL-historie bare er 14 år gammel, har det ikke vært mangel på kontroverser.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Boksing er en av de eldste olympiske idrettene, men var blant de treigeste til å gi kvinner innpass. Til tross for at kvinneboksingens OL-historie bare er 14 år gammel, har det ikke vært mangel på kontroverser.

Kvinneboksing var for første gang med på det olympiske programmet i London 2012. En av de største kontroversene rundt kvinneboksing i OL utspilte seg allerede før London-lekene. I 2011 la AIBA (Association Internationale de Boxe Amateur – nå IBA) frem et forslag om at det skulle være obligatorisk for kvinnelige boksere å konkurrere i skjørt under OL.

Dette var nytt for kvinneboksere, da det ikke hadde foreligget en slik regulering av kvinners konkurranseklær tidligere.

Skulle tvinges til å bokse i skjørt

Naturlig nok ble forslaget møtt med sterk motstand fra kvinneboksere verden over. I januar 2012 var det fortsatt ikke avklart om kvinner skulle tvinges til å bokse i skjørt nå når de fikk innpass i den olympiske ringen. Bare måneder før lekene i London kom AIBA/IBA med sin dom: Kvinnene skulle selv få velge om de ville bokse i skjørt eller shorts.

Antallet utøverplasser til kvinneboksere i OL har vært kontroversielt i seg selv. I London 2012 og Rio 2016 var bare tre av ti vektklasser for kvinner inkludert (51 kilo, 60 kilo og 75 kilo). Kvinnelige boksere prøvde febrilsk å pine seg ned eller trene seg opp i vekt. Herrene hadde ti vektklasser på OL-programmet i begge lekene.

Antallet utøverplasser til kvinnene har heldigvis bedret seg etter Rio. I Tokyo fikk kvinnene konkurrere i fem vektklasser og herrene i åtte. I Paris er det seks vektklasser for kvinner og sju for menn. Aldri før har så mange kvinneboksere fått konkurrere i OL.

Hvordan kunne det bli så stor kontrovers?

For boksingens del er Paris de mest likestilte lekene noensinne, men dette har fått lite fokus i mediene. I Paris har kjønnstesting, transpersoner, hormoner og testosteronnivåer preget avisenes overskrifter og debatter i sosiale medier. To utøvere, Imane Khelif fra Algerie og taiwanske Lin Yu-ting, står i sentrum for nyhetsstormen.

Khelif og Yu-ting er anklaget både for å være transpersoner og for å ha variasjoner i kroppslig kjønnsutvikling (DSD). De er ikke transpersoner, og det er i skrivende stund uvisst om Khelif eller Yu-ting er påvirket av DSD. Begge har relativt lange boksekarrierer bak seg før OL i Paris. Begge deltok i Tokyo 2020 og har bokset internasjonalt i flere år.

Hvordan kunne det da bli så stor kontrovers rundt deres deltagelse?

Kjønnskontroversen oppsto etter at IBA diskvalifiserte Khelif og Yu-ting fra verdensmesterskapet i 2023. IBA begrunnet dette med at disse utøverne ikke besto kjønnstesting, men vil ikke si hvilke tester det er snakk om. IBA sier selv at de er juridisk forhindret fra å dele informasjon om kjønnstestene.

Saken eskalerte etter at Khelif vant sin åpningskamp i OL på 46 sekunder mot italienske Angela Carini. Etter kampen uttalte Carini at hun aldri hadde blitt slått så hardt før og brast i tårer i ringen. IBA kastet bensin på bålet med å kunngjøre at Carini ville motta premiepenger tilsvarende en gullmedalje. Treneren hennes og det italienske bokseforbundet skulle også få en betydelig sum.

Det italienske bokseforbundet har siden uttalt at det ikke vil akseptere disse pengene, og Carini har beklaget oppførselen sin overfor Khelif.

Anklager om korrupsjon og dårlig styring

Ved første øyekast kan det virke som om IBA vil beskytte kvinneidrett gjennom å sikre rettferdig konkurranse. Situasjonen er nok ikke så enkel. IBA var tidligere styringsorganet for olympisk boksing, men Den internasjonale olympiske komité (IOC) fratok IBA retten til å organisere olympisk boksing på grunn av vedvarende anklager om korrupsjon og dårlig styring.

I Paris organiseres derfor boksingen av en egen gruppe som er utnevnt av IOC. Til OL i 2028 forventer mange at en ny organisasjon (World Boxing) kommer til å erstatte IBA som styringsorganet for olympisk boksing. Alle de nordiske bokseforbundene har meldt seg ut av IBA og inn i World Boxing.

IOC har kalt IBAs kjønnstesting illegitim, uetisk og utdatert. Hormoner og kromosomer har betydning for idrettsprestasjoner. Kjønnstesting er et kontroversielt tema. Det mest interessante med mediestormen rundt kvinneboksing i Paris er likevel det idrettspolitiske bakteppet og maktkampen mellom IOC og IBA.

Ikke unikt for olympisk boksing

Maktkampen mellom IBA og IOC de siste årene har fått mange til å stille spørsmål ved IBAs intensjoner når de setter søkelys på kjønnet til de to kvinnelige bokserne. Flere hevder nå at IBA skaper støy rundt Khelif og Yu-ting for å undergrave IOC og samle støtte som et internasjonalt idrettsforbund.

Historisk har kvinner fra det globale sør vært overrepresentert i saker hvor idrettsforbund har utsatt utøvere for kjønnstesting. Toppidrettskvinner kommer i alle farger og fasonger. At en gullmedaljevinner er muskuløs, betyr ikke nødvendigvis at hun er mann.

Problemstillinger om inkludering, diskriminering, rettferdighet, helse og sikkerhet i toppidrett for kvinner vil ikke forsvinne med det første. Men disse spørsmålene er ikke unike for olympisk boksing.

De fleste ønsker at toppidretten skal være inkluderende for et mangfold av kropper. De fleste ønsker at toppidretten skal være rettferdig. De fleste ønsker at toppidretten skal være trygg og sikker for alle utøvere.

Jeg savner en debatt om disse problemstillingene som ikke er individfokusert, og som ikke er preget av netthets og høylytt brøling alle veier.