Kjærligheten kan være ekte. Konsekvensene kan likevel skade barn.

I sin kronikk spør Irmelin Fossengen om religiøsitet kan forstås som kjærlighet. Hun skriver nyansert og reflektert om konservativ kristen oppvekst, og understreker foreldres gode intensjoner, variasjon i erfaringer og behovet for å unngå polarisering. Mye av dette er viktig. Samtidig forskyves etter mitt syn det avgjørende spørsmålet: fra hvordan oppveksten faktisk oppleves av barna, til hvordan den begrunnes av de voksne.

Jeg skriver dette også med egne erfaringer fra oppvekst i Indremisjonen. Det gjør meg varsom med bastante konklusjoner – men også overbevist om hvor avgjørende det er å lytte til barnas erfaringer, ikke bare de voksnes intensjoner.

For ja, foreldre som oppdrar barna sine i konservative kristne miljøer, handler ofte i kjærlighet. Men i spørsmål som angår barns oppvekst, er ikke intensjon alene tilstrekkelig. Det avgjørende må være hvordan denne kjærligheten erfares, og hvilke spor den setter i menneskers liv.

Kjærlighet kan ikke defineres ensidig av den som gir, særlig ikke når mottakeren er et barn uten reell mulighet til å velge rammene det formes innenfor. Når kjærlighet kobles til strenge moralske normer, et tydelig skille mellom rett og galt, og et dualistisk verdensbilde, får det konkrete konsekvenser for barns følelsesliv, selvforståelse og handlingsrom.

Mange barn lærer tidlig å tilpasse seg for å bevare tilhørighet og trygghet – ofte på bekostning av egen utforskning, tvil eller indre frihet. For meg tok det lang tid og hardt arbeid å utvide mitt eget selvbilde og finne rom for autonomi. Selv i voksen alder bærer jeg fortsatt sporene av en oppvekst der grensene for hvem jeg kunne være, ble satt utenfra.

Fossengen peker på at mange vokser opp i konservative kristne miljøer uten vonde erfaringer, og at noen opplever fellesskapet som så meningsfullt at de ønsker å føre det videre. Det er riktig. Samtidig kan ikke dette være målestokken for om praksisen er sunn. At noen trives innenfor rammene, betyr ikke at rammene er uproblematiske. Mange barn lærer tidlig å tilpasse seg for å bevare tilhørighet og trygghet – også når det skjer på bekostning av egen utforskning, tvil eller indre frihet.

Et gjennomgående trekk i mange konservative religiøse miljøer er et tydelig skille mellom «oss» og «dem», mellom det gudfryktige og det verdslige. For voksne kan dette oppleves meningsbærende. For barn kan det virke begrensende. Når spørsmål om identitet, seksualitet og tro møtes med faste svar snarere enn åpne rom, kan det skape frykt for å gjøre feil – ikke bare moralsk, men eksistensielt.

Fossengen advarer mot å bruke forskning og enkelthistorier til å trekke forhastede slutninger om hele miljøer. Det er en legitim bekymring. Samtidig må vi våge å ta gjentatte erfaringer og forskningsbasert kunnskap på alvor, nettopp fordi barn ikke har makt til å definere sin egen situasjon. Når mange forteller om skam, indre konflikt og vansker med autonomi i voksen alder, er det ikke nok å vise til at andre har hatt det fint.

Utviklingspsykologi er ikke en full fasit på et godt liv. Men den gir oss språk for å forstå hva som skjer når barn vokser opp i miljøer der kjærlighet er tett knyttet til rett tro, rett livsførsel eller rett identitet. Slike erfaringer forsvinner ikke fordi de er ment i kjærlighet. De lever videre i relasjoner, i valg og i selvforståelse.

Å rette et kritisk blikk mot konservativ religiøs oppdragelse er ikke et angrep på troende foreldre. Det er heller ikke en fornektelse av at mange opplever disse fellesskapene som gode. Det er en påminnelse om at barns erfaringer må tas på alvor – også når de utfordrer de voksnes selvbilde.

Debatten kan bli mindre polarisert først når vi holder to tanker samtidig: Kjærligheten kan være ekte. Konsekvensene kan likevel skade barn. Og det tar tid og arbeid å bygge opp egen autonomi og selvforståelse etterpå. Å lytte til dem som har levd med denne formen for kjærlighet, er ikke bare rett – det er nødvendig.