Kjære Sigrun, kom og reguler oss! Hilsen professor.

Sigrun Aasland burde spesifisere at all bruk av digitalisering – og KI i særdeleshet – må følges av relasjons- og kollektivitetsfremmende initiativer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Fredrik Varfjell, NTB

Å lære forutsetter et felles rom. I øyeblikket går det den motsatte veien. Møteplikt for studentene ville være et sted å begynne.

Mye av diskusjonen om digitalisering og kunstig intelligens (KI) i høyere utdanning har vært sentrert rundt skjermer, kognitive skadevirkninger, muligheten for fusk og eksamensformer som må endres.

Nå oppfordrer ministeren for høyere utdanning universitetene til å inkludere det sosiale i diskusjonen. Sigrun Aasland mener universitetene bør bli «flinkere» til å sørge for at studentene «får en møteplass» og en «utdanning, der de er fysisk til stede».

Personlige relasjoner

Det er åpenbart at de digitale plattformene som vi bruker til å kommunisere med studentene, effektiviserer interaksjonen. Det er en enorm teknisk fordel at underviseren kan kommunisere ut til alle studenter på én gang og laste opp presentasjoner og pensum. Den digitale utviklingen skaper fleksibilitet for studentene. De kan selv tilrettelegge for egen læring. De kan lettere kombinere studier med jobb og andre interesser.

Men de negative konsekvensene er følbare. Plattformiseringen desynkroniserer undervisning og studieliv. Færre og færre studenter møter opp fysisk. Selvfølgelig er det vanskeligere å ta seg sammen til å dukke opp til forelesning hvis man ikke har personlige relasjoner til underviseren eller medstudentene. Det skjer fortsatt at en student kommer bort i pausen og sier at hun må gå tidlig, eller at en annen skriver på forhånd at han vil være fraværende. Men slike banale eksempler på hensynsfullhet og respekt blir færre og færre.

Få lærer studentenes navn

På undervisersiden ser vi lignende tendenser. Det ses sjeldnere og sjeldnere at undervisere oppfordrer studenter til slike grunnleggende høfligheter, eller bare tør å innrømme at de betyr noe for dem. Det er bare et fåtall av mine kolleger som gjør en innsats for å lære studentenes navn. Selvsagt fremmer det ikke studentenes følelse av tilknytning når professoren ikke anerkjenner helt basale høflighetsritualer. Å bruke en persons navn viser at man gjenkjenner vedkommende, at man har en felles historie, en unik relasjon.

Jeg møter både kyniske kolleger og hensynsløse studenter. Men jeg tror det handler om ulykkelig kjærlighet. Plattformene koordinerer oppgaver for oss. De gjør at vi snakker mindre og mindre sammen. Dette genererer følelsesmessig distanse.

Masseuniversitetet bærer nok en del av skylden for denne utbredte avpersonaliseringen, men betyr det at vi bare skal la det skure og gå?

Kollektive relasjoner

Ingen fotballspiller eller skuespiller syntes det var moro å spille for tomme tribuner eller saler under korona-nedstengningen. Det gjelder også for dem som ser på: Fraværet av et fysisk tilstedeværende publikum skaper liksom en sær fornemmelse av uvirkelighet. Litt som å se på TV med lyden skrudd av. Premier League eller Melodi Grand Prix blir liksom ikke det samme. Vi har bruk for å se på andre som ser på det samme som vi ser på. Det skaper intensitet.

Jeg forstår at det er forskjell på en fotballspiller som mottar publikums hyllest, og en underviser som foreleser for sosiologistudenter. Likevel: Som foreleser er man dypt avhengig av å føle studentenes interesse. Å undervise interesserte studenter gjør deg bedre, det gjør det enklere selv å bli engasjerende. Det å forelese for uinteresserte studenter har den motsatte effekten. Å snakke med folk som ikke lytter, er demotiverende.

Som student har man et medansvar for å skape dette felles rommet, både overfor foreleseren, overfor seg selv, og overfor de andre studentene. Det skjer automatisk ved en god forelesning. Du blir interessert. Du vender deg inn mot det faglige og dine medstudenter. Men du gjør dermed også forelesningen mer spennende for alle andre.

Forutsetter et felles rom

Hvis alle kommer, vil den som blir borte, føle et snev av fomo (frykt for å gå glipp av noe). Der andre er, is where the action is. Og omvendt: Hvis du selv blir borte fra forelesninger, gjør du det enklere for alle andre å bli borte. Det som er viktig, samler folk, men det som folk samles om, blir også viktig. Og til syvende og sist er det jo det spennende man faktisk lærer av. Det som kjeder, er vanskeligere å huske og må derfor terpes. Ingenting slår den oppvakte interessen som pedagogisk middel.

Å lære forutsetter et felles rom. Det gjelder forelesninger, men det gjelder også diskusjoner, gruppearbeid og seminarer. Det gjelder hele studielivet. Det å snakke med venner og studiekamerater, diskutere, dyrke en felles faglig identitet, feste og sosialisere er uadskillelig fra de faglige attraksjonene og den enkeltes intellektuelle utvikling. Et godt studiemiljø vil fasilitere slike dynamikker.

Det tomme universitetet

I øyeblikket går det den motsatte veien. Og det går fort. Nettopp fordi vi glemmer den sosiale og relasjonelle konteksten, akselereres utviklingen mot det tomme universitetet.

Vi kan jo like gjerne innrømme det: Ser vi på den rent begrepsmessige intelligens alene, på skarphet og presentasjonsevne, så er det ikke noe til hinder for at KI snart vil kunne erstatte forelesninger av selv de dyktigste undervisere. Snart vil studenter ha samtaler med en privat intelligens skreddersydd til akkurat deres faglige behov. En chatbot vil snart både kunne vurdere oppgaver bedre og hurtigere enn den beste sensor. Det samme gjelder veiledning.

De lavthengende fruktene blir stadig mer fristende. Hvorfor tror vi overhodet at vi som undervisere kan holde fast i faglige og pedagogiske idealer, mens studentene angivelig er dovne og notorisk uhederlige? Sannheten er at vi alle gang på gang overskrider egne grenser.

Smalt mandat

Men hva med det såkalte Malthe-Sørenssen-utvalget da? Det er utvalget om KI i høyere utdanning. Hva sier det om det sosiale og relasjonelle? Ut fra det «notatet» utvalget foreløpig har offentliggjort, ser det ut til å være altfor lite.

Visst slås det fast at KI har en «individualiserende effekt» som kan bidra til at «det sosiale fellesskapet forvitrer, med ringvirkninger for studiemotivasjon og læring». Men vi får ingen svar på hva vi skal gjøre med dette helt grunnleggende problemet. I det hele tatt virker notatet forholdsvis uinteressert i det som vi, undervisere og studenter, bruker det meste av vår tid på, nemlig undervisning og læring (bare ti sider). Utvalget kaster seg i stedet, som så mange andre røster i debatten, forelsket over problemer omkring eksamen og vurdering (hele 27 sider).

Det må sies at utvalgets mandat er for smalt tenkt fra starten av. Trist og paradoksalt er det likevel: Mange av de løsningene (på andre problemer) som utvalget foreslår, vil ha akkurat den ødeleggende effekten på det sosiale miljøet og de sosiale læringsformene som utvalget selv beklager.

Ta av fløyelshanskene, Sigrun

Heldigvis virker det jo nå som om ministeren selv er blitt mer oppmerksom på de sosiale skadevirkningene.

Jeg synes hun burde ta av fløyelshanskene. Hun burde spesifisere for undervisere, programledere, studieadministrasjon og pedagogiske enheter på universiteter og høyskoler at all bruk av digitalisering – og KI i særdeleshet – må følges av relasjons- og kollektivitetsfremmende initiativer. Og for studentene? Møteplikt ville være et sted å begynne.

Kjære Sigrun, kom og reguler oss!