Kina er ikke den stormakten du tror den er, hverken militært eller økonomisk.

Ny forskning viser at Kinas økonomiske slagkraft er kraftig overvurdert, skriver Pål Røren. President Donald Trump og president Xi Jinping poserer her sammen etter et møte. Foto: Susan Walsh, Ap/NTB

Kina fremstilles som en supermakt på linje med USA. Denne ideen faller sammen så fort du ser på tallene som faktisk betyr noe.

Politikere, analytikere, journalister og akademikere forteller at verden ikke domineres av USA. I stedet er systemet enten bipolart, med to dominerende stater, eller multipolart med tre eller flere dominerende stater.

Flere kanaler videreformidler samme fortelling: USA er stort og mektig, men Kina er i ferd med å ta igjen forspranget.

Dette er feil. Kina er ikke den stormakten du tror den er, hverken militært eller økonomisk.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan vi har narret oss inn i oppfatningen om at verden er multipolar. Kina har ikke den militære styrken til å matche USA. Og Russland spiller i divisjonen under der igjen.

Selv om jeg der åpnet for at verden kan bli bipolar, var det med forbehold om at Kinas økonomiske vekst fortsetter i samme tempo, at landet fortsetter å investere i militæret, og at tallene faktisk stemmer. Ny forskning viser at Kinas økonomiske slagkraft er kraftig overvurdert.

Keiserens nye nasjonalprodukt

I den nyutgitte boken «Command of Commerce» ser forfatterne Ben A. Vagle og Stephen Brooks nærmere på det økonomiske styrkeforholdet mellom USA og Kina. Her sprekker bildet av Kina som økonomisk stormakt. Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP) er imponerende. Men bak disse tallene skjuler det seg både manipulasjon og overdrivelser.

For det første har flere uavhengige studier vist at Kina manipulerer økonomiske nøkkeltall. Det finnes både anklager og bevis for direkte juks med innrapporterte data, samt at Kinas offisielle tall systematisk undervurderer prisstigningen i økonomien.

For det andre drives store deler av Kinas økonomiske vekst av statlige investeringer som ikke gir reell avkastning. Høyhastighetstog som ingen tar, spøkelsesbyer uten innbyggere og industri som produserer for lager i stedet for et marked.

Men det finnes bedre måter å måle økonomisk aktivitet. En av de mest pålitelige metodene er gjennom satellittdata som måler lysutslipp. Lys er koblet til økonomisk aktivitet. Mer lys betyr gjerne mer produksjon, flere arbeidsplasser og mer aktivitet i økonomien. Dette brukes i dag som kontroll for staters egne veksttall, særlig i autoritære stater hvor tallene oftere pyntes på.

Kinas vekst er betydelig overdrevet. Vogle og Brooks regner seg frem til at Kinas vekst er rapportert 30–35 prosent høyere enn hva den faktisk er. Når man justerer for denne feilen, er Kinas økonomi i dag rundt halvparten så stor som USAs, ikke tre fjerdedeler, som de offisielle tallene antyder.

På sitt største var Sovjetunionens økonomi litt over halvparten så stor som USAs. Men i motsetning til dagens situasjon var verden bipolar under den kalde krigen på grunn av den militære likevekten mellom de to supermaktene, ikke den økonomiske. Kina har ingen av delene.

Hvem har makten?

Men det mest slående i «Command of Commerce» er ikke juksingen og overdrivelsene. Det er den systematiske gjennomgangen av hvem som faktisk kontrollerer verdensøkonomien. Hvem styrer de globale verdikjedene? Hvem utvikler teknologien? Hvem har overskuddene?

Svaret er USA og deres allierte. Ikke Kina.

I de høyteknologiske sektorene som virkelig betyr noe for makt og sikkerhet, står amerikanske og allierte selskaper for over 80 prosent av verdens overskudd. Kinesiske selskaper står for 6 prosent. USA har både et teknologisk og økonomisk overtak som gjør det mulig å strupe kinesisk industri.

Og dersom konflikten mellom USA og Kina trappes opp, vil Kina tape stort. Brooks og Vagle viser til et scenario hvor USA struper Kinas økonomi. Her vil Kinas økonomiske tap være opp til elleve ganger større enn USAs. På lang sikt vil Vesten kunne omstille seg. Kina vil sitte igjen med varige skader på økonomien.

Trump er Kinas halmstrå

Dette betyr ikke at Kina er ufarlig eller ubetydelig. Et autoritært og sårbart Kina kan være uforutsigbart og farlig.

Det avgjørende spørsmålet nå er hvordan USA kan bruke makten i en potensiell konflikt med Kina. USA er økonomisk overlegen. Men denne økonomiske overmakten er mest effektiv dersom to betingelser oppfylles.

For det første må sanksjoner og blokader av Kina holdes i bakhånd, som en troverdig trussel. Jo større kostnadene er for Kina ved å miste tilgang til vestlig teknologi og markeder, desto større er avskrekkingseffekten.

For det andre må de økonomiske våpnene brukes i samråd med allierte. Dersom USA forsøker å kutte bånd til Kina alene, vil kostnadene bli høye også for USA. Dersom tiltakene derimot er multilaterale, blir skaden på Kina stor og langvarig, mens USA og dets allierte kommer styrket ut.

Det er nettopp dette president Donald Trump ikke ser ut til å forstå. Han sanksjonerer Kina uten en plan. Samtidig svekker han alliansene som gjør de samme sanksjonene virkningsfulle.

For makt alene er ikke nok. Selv supermakter trenger venner.