KI-utviklingen kan forsterke fire klasseskiller som allerede finnes

KI-tjenester skyver seg inn som et nytt mellomledd mellom redaksjon og leser, skriver Tellef S. Raabe. Her fra Nordiske Mediedager. Foto: Thor Brødreskift/Nordiske Mediedager

Kunstig intelligens kan gjøre abonnementsavisene mer elitistiske og informasjonsgapet dypere.

Kunstig intelligens (KI) endrer ikke først og fremst hvordan nyheter lages, men hvordan vi får dem. I september skrev jeg at KI ligger som en bombe under medienes forretningsmodell. Argumentasjonen er enkel: Hvorfor betale for å lese én avis når en KI-tjeneste gir deg gratis oppsummeringer fra alle og lar deg stille spørsmål til innholdet underveis?

Norske aviser har allerede tapt 70 prosent av annonseinntektene til teknologigigantene, og løsningen var digitale abonnementer. Men abonnementet hviler på én forutsetning: en direkte relasjon mellom avis og leser. Leseren må oppsøke avisen, åpne appen, bla gjennom sakene. Når en KI-agent setter seg som mellomledd og leverer personaliserte nyheter på tvers av kilder, forsvinner mye av begrunnelsen for å betale.

Og mellomleddet vokser. KI-tjenester brukes allerede av over én milliard mennesker, og stadig flere bruker KI til nyheter. Problemet er at nesten ingen klikker seg videre til den opprinnelige artikkelen. Tall fra amerikanske TollBit viser at gjennomsnittlig klikkrate fra KI-tjenester var 0,27 prosent ved utgangen av 2025. Avisen leverer råvaren, men mister kontakten med sluttbrukeren.

De fire i-ene

Hvordan kan avisene posisjonere seg? Min hypotese er at de som lykkes best, vil dyrke fire kvaliteter en KI-tjeneste vanskelig kan kopiere: identitet, idealisme, integritet og involvering.

Identitet handler om at avisen er en del av hvem du er: Sunnmørsposten er en del av det å være sunnmøring, mens Morgenbladet er en slags lokalavis for akademikere.

Idealisme handler om at leseren betaler fordi hen tror på journalistikkens samfunnsoppdrag. Filter Nyheter lever av abonnenter som sjelden besøker nettstedet, men som betaler for at gravejournalistikken skal eksistere.

Integritet handler om institusjonens pålitelighet og tilliten som bygges opp over tid. Flere kan ha betalingsvilje for et kvalitetssikret og avgrenset innholdsunivers.

Involvering handler om å selge den journalistiske prosessen, altså å slippe leserne inn i den. Britiske Tortoise Media har gjort redaksjonsmøtene til et produkt der medlemmene kan foreslå saker og påvirke prioriteringene. Norske Demo prøver på det samme.

Paradokset

Men her ligger et ubehagelig paradoks. Løsningene peker mot det samme: smale, dyre produkter for lesere som allerede er engasjerte og kjøpesterke. Avisene lykkes ved å binde en betalende kjerne tettere til seg. Risikoen er, kort sagt, at de blir mer elitistiske.

KI-utviklingen kan dermed forsterke fire klasseskiller som allerede finnes.

Det første er konsentrasjon: evnen til å lese lange, redigerte tekster i en verden av raske, personaliserte svar.

Det andre er mediekompetanse: å skille en KI-oppsummering fra en kildekritisk artikkel.

Det tredje er betalingsvilje: å bidra til spleiselaget som finansierer journalistikken KI-tjenestene gratis trekker på.

Det fjerde er skjermregulering: viljen til å velge bort den algoritmestyrte strømmen. Forskning viser en sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og evnen til å regulere eget mediekonsum.

Selv om nordmenns betalingsvilje for nyheter er verdens høyeste, er ikke bekymringen rundt informasjonsklasseskiller ny. Men KI forsterker tendensen og kan i økende grad avgjøre hvem som leser kvalitetsjournalistikk.

De ressurssterke leser den direkte. De andre blir igjen på gratisflaten, der KI-oppsummeringenes svakheter er innbakt. Dagens gratisversjoner av chatboter kan hallusinere, fremtidens systemer kan ha en ukjent ideologisk slagside, og produktene er ofte bygget for å fange oppmerksomhet, ikke for å opplyse.

Mer enn én motvekt

NRK er – som den eneste større aktøren som hverken er avhengig av betalingsvilje eller annonseinntekter – et viktig korrektiv. Men et velfungerende demokrati er avhengig av et sterkt mediemangfold. Derfor haster det å regulere KI-selskapene bedre.

New York Times-utgiver A. G. Sulzberger sier det skarpt: KI-selskapene stjeler journalistikk uten tillatelse eller betaling og bygger produkter som tapper avisene for lesere og inntekter.

New York Times har alene brukt mer enn 20 millioner dollar på søksmålet mot OpenAI og Microsoft. Få redaksjoner har slike ressurser. Mer enn 3500 amerikanske aviser er allerede slått konkurs.

Heldigvis får problemstillingen stadig mer oppmerksomhet. Europarådet ba i april medlemslandene stramme inn lovgivningen mot at KI-selskaper fritt trener på opphavsrettsbeskyttet innhold. Dersom dette håndheves, er Norge best posisjonert i verden. For mens det internasjonale bildet for journalistikk er dystert, har Norge sterke eierstrukturer, høy betalingsvilje og kort vei mellom redaksjon og leser.

Likevel er det liten tvil om at KI vil utfordre forretningsmodellen i like stor grad som internett og sosiale medier i sin tid gjorde. En reell risiko – også i Norge – er at mediene svekkes, samtidig som informasjonsklasseskillene øker.

Tellef S. Raabe er prosjektleder i Fritt Ord og skriver blant annet om medier for Aftenposten.