KI er djevelens verk og leder til fortapelse

Å bruke djevelens verk vil føre til uthuling av menneskelige forbindelser, kreativitet, sjel og ånd. Foto: Michael Dwyer / AP

DEBATT: Jeg er enig med Tore Renberg som sammenligner KI med djevelen. Det KI-genererte er djevelens verk, eller som de gamle mesterne sa: all haste is of the devil. For KI er et hastighetsverktøy som brukes til å gjøre prosesser tilsynelatende mer effektive, mer lettvinte, mer perfekte.

Det er lett å forstå at det kan være fristende å bruke. Men, hva går tapt? Hvorfor er det djevelens verk?

Hvis vi lar KI generere tekst uten at vi legger anstrengelse og sjel i det, hopper vi over prosesser vi trenger for å utvikle vår menneskelighet. Prosesser vi trenger å erfare for at livet skal gi mening.

En tekst er mer enn ord

Når jeg åpner en bok av Renberg, trer jeg inn i et fritt rom der jeg får tilgang til Renbergs ånd og livsverden. En tekst er aldri kun ord. Bakenfor ordene ligger erfaringer fra barndom, opprør, overgangskriser, kjærlighet, sinne, svik og sorg; fellesmenneskelige erfaringer inkarnert gjennom en forfatters knoting med et litterært verk.

Gjenkjennelsen av dette bakenforliggende åpner opp min egen livsverden i møte med teksten. Det er denne gjenkjennelsen som gjør at vi kobles på og som gjør det meningsfylt å lese menneskeskapt litteratur. Uten disse forbindelsene, uten de frie rommene, er vi fortapt.

Å bruke djevelens verk vil føre til uthuling av menneskelige forbindelser, kreativitet, sjel og ånd. Den britiske filosofen Alan Watts har et sitat som gjenspeiler dette: «We have confused the menu with the dinner. And we’re starving on eating menus». Istedenfor å lese, smake og kjenne på ordene, streve med å tolke, skrive, våge å forstå – ja, la ordet bli kjød – står vi igjen med det som peker mot disse erfaringene, og ikke erfaringene selv.

En kollektiv hunger

Når vi bruker generativ KI kobler vi oss av det individuelle og står igjen med det generelle. Litteratur er noe som nettopp skal inkarneres gjennom det personlige; førstepersonserfaringen. Det er gjennom det individuelle at det generelle kommer til syne. Det kan ikke gå motsatt vei.

Vår omgang med KI vil derfor med tiden kunne føre til en kollektiv hunger etter mellommenneskelige forbindelser og åndelig føde. Å tro at KI i det lange løp kan tilfredsstille denne hungeren, er ikke annet enn et selvbedrag.

At enkelte forlag og tidsskrifter nå innser betydningen av å stramme inn reglene for bruk av KI viser at de har respekt for seg selv, forfattere og litteraturens virkning på lesere. Selv om bruk av KI har vist seg vanskelig å avsløre, kan vi foreløpig ikke annet enn å ha tillit til at forfatternes egen skapertrang, samvittighet og kjærlighet til leserne overgår KI-fristelsen.