Kåret til årets bilde: «Et krigsbilde som inneholder alt»

Juryens begrunnelse: –

Syriske Samir Jalbota (54) forsøker å få inn TV-signaler fra taket av sitt ødelagte hus i bydelen Al-Yarmouk utenfor Damaskus. Store deler av Syria ligger i ruiner, med hundretusenvis av drepte, ødelagte nabolag og en knukket økonomi. På spektakulært vis falt Bashar al-Assad sitt brutale diktatur i desember 2024. I tiden som fulgte vendte syrere hjem, men sekterisk konflikt og uro fulgte også.

Fotografen om serien: – Før Norges kvalifiseringskamp til VM mot Israel gikk det hett for seg i gatene rundt Ullevål Stadion. Demonstrantene havnet i klammeri med opprørspoliti, som gikk hardt til verks for å sette en stopper for demonstrasjonene.

Juryens begrunnelse: –

En helt klar vinner. Her er en fotograf som virkelig går inn i handlingen. Han utsetter seg selv for situasjonen og står ikke bare ved siden av og dokumenterer. Bildene formidler både intensiteten i demonstrasjonene og alvoret i det de springer ut av. Her er flere sterke, høydramatiske fotografier, med en god variasjon mellom oversiktsbilder og detaljer som utvider fortellingen – som sparkesyklene og den nye generasjonen demonstranter.

Juryens begrunnelse: –

Dette treffer oss midt i magen. Her bringer fotografens tilstedeværelse oss tett på nyhetshendelen: Fotografen oppsøker den som er direkte berørt og våger å gå nært med kameraet, i stedet for å la saken formidles gjennom politiske kommentarer.

Juryens begrunnelse: –

Vi liker overraskelsen i dette bildet: At vi må orientere oss: En mann på gulvet…men hei, han danser…og det er KrF-lederen! Det er en modig komposisjon, et rått og overraskende perspektiv. Et unikt og annerledes bilde av feiringen av en partileder. Hodene er kuttet, men vi ser sitrende begeistring i beina som flokker seg rundt.

Fotografen om serien: – Store deler av Syria ligger i ruiner, med hundretusenvis av drepte, ødelagte nabolag og en knukket økonomi. På spektakulært vis falt Bashar al-Assad sitt brutale diktatur i desember 2024. I tiden som fulgte vendte syrere hjem, men sekterisk konflikt og uro fulgte også.

Juryens begrunnelse: –

Et fantastisk anslag i en helhetlig serie. Midt i all ødeleggelsen er det noen som prøver å holde fast i en slags hverdag. Fotografiet gir oss et stille glimt av håp i en virkelighet der alt rundt har rast sammen. Det er interessant at alle bildene i denne serien er tatt i mørket, med lys og håp som elementer. Fotografen har gått tett på og skapt et bilde som både er presist komponert og rikt på innhold. Mannen som forsøker å få kontakt med omverdenen, og taxien i bakgrunnen av det utbombede området, åpner for flere historier i samme øyeblikk. Ved å vise krig på denne måten oppstår en nærhet som berører oss dypt, og vi blir stående igjen med en sterk følelse av menneskelig motstandskraft.

Juryens begrunnelse: –

Se på jentene: De forteller mange historier. Bildet gir umiddelbart assosiasjoner til noe helt annet enn mennesker som søker tilflukt fra krig. Det varme lyset, de korte kjolene og pausen fra dagslyset der oppe i trappen skaper en nesten hverdagslig stemning. Nettopp denne kontrasten gjør alvoret så sterkt. Her er ungdommelig kjedsomhet og følelsen av å være fastlåst, men også en underliggende sårbarhet. Stemningen i bildet gir gjenklang hos oss, og vi merker hvor lett det er å leve oss inn i den alvorlige situasjonen deres.

Fotografen om serien: – Kun 800 meter unna Gaza, mens krigen fortsatt raste, hadde den radikale bosetterbevegelsen «Nachala» satt opp leir ved den israelske byen Sderot. De var kritiske til fredsforhandlingene som pågikk. De hadde ett enkelt mål: gjenetablere jødiske bosetninger inne i Gaza.

Juryens begrunnelse: –

En bildeserie som vil skape debatt, som gir oss blandede følelser. Det er en del av bildejournalistikkens oppdrag, også å få adgang til slike repotasjer. Bildespråket er dempet, varmt og tett på, samtidig som det skildres en konflikt som står totalt i brann. Det er denne kontrasten som skaper motsetningsmettede følelser i lesingen av serien.

Juryens begrunnelse: –

Dette kunne vært et maleri! Det er en harmonisk, god komposisjon som rommer et avslappet, åpent, men også intimt øyeblikk. Det er godt å se noe fint og livsbejaende i denne verden vi lever i akkurat nå.

Juryens begrunnelse: –

Vi liker gjentakelsen: Alle er i hvitt, alle har seg selv i forgrunnen. Menneskene i bildet virker mer opptatt av seg selv enn av den storslåtte utsikten bak dem. Hele denne selfie-kulturen, der en selv er det viktigste, speiler vår samtid. Det blir et godt tidsdokument, der fotografiets komponenter spiller tydelige roller: lys, forgrunn, bakgrunn og en klar retning i blikket.

Juryens begrunnelse: –

Det er en hverdagslig situasjon, men samtidig poetisk og varsomt fortalt. Dette er en situasjon som gjelder – og vil gjelde – mange av oss når vi blir eldre. Blikket til den eldre personen rommer en helt egen historie. Lyset, miljøet og detaljene i rommet forsterker stemningen.

Juryens begrunnelse: –

Her har vi hele magien med sportsfotografiet: Et blinkskudd som greier å fange øyeblikket som kanskje avgjør hele hennes karriere. Det er akkurat her det skjer. Så mye står på spill, marginene er knøttsmå mellom himmel og helvete. Man vinner aldri sølv, man taper gull.

Juryens begrunnelse: –

Her har fotografen virkelig tatt et valg og vært forberedt. Selve feiringsøyeblikket som foregår der nede, har vi jo sett. Her får vi servert en spektakulær vinkel og god komposisjon. Alt er på plass. Vi ser laget og publikum som er kommet inn på banen. Det er alles gull, ikke bare lagets.

Juryens begrunnelse: –

Vi ser Haaland mye, men ikke slik. Her stemmer alt. Hadde en regndråpe truffet litt annerledes, hadde det ikke vært noe bilde. Det er giganten, på norsk bane, pepret av regndråper og snøfnugg som blir som stjerner fra himmelen. Fotografiet viser et av fotballens største øyeblikk fra 2025 og formidler følelsen av å vinne på alle måter. Blikket hans, sammen med lyset som brytes i dråpene foran kameraet, skaper stjerner i bildet. Det er symbolsk, vakkert og virker samtidig viktig som nyhetsbilde.

Fotografen om serien: – Hele Liverpool by koker. Det er nå det skal skje. Please, vi har ventet i 35 år! Liverpool FC trenger bare å vinne hjemme på Anfield Road søndag ettermiddag for å bli engelsk seriemester i fotball. Please. PLEASE!

Juryens begrunnelse: –

Så deilig! Den perfekte serie med bilder som kompletterer hverandre og bygger en historie. Serien er så vakkert og konsekvent fotografert, i fint lys som gir en god stemning. Hvert bilde viser en distinkt historie om sporten fra supporterens side og om hvordan kjærligheten til fotballen går i generasjoner.

Fotografen om serien: – «The First Lady» avsluttet karrieren med seier over Ema Kozin fra Slovenia på hjemmebane i Lillestrøm. - Jeg gir meg mens leken er god, sa den norske bokseren etter kampen.

Juryens begrunnelse: –

Det er en reportasje som omslutter og runder karrieren. Vi kjenner på følelsen av hvor stort det er å vinne denne kampen, en siste runde i ringen. Fotografen har fått de avgjørende øyeblikkene, nært og i fint lys. Du føler hele tiden at du sitter i rommet og kjenner på stemningen.

Juryens begrunnelse: –

Et nydelig bilde, mettet med fortelling, nesten som en filmplakat. Du kan sitte og se på bildet i en evighet: Her er det masse som skjer i bakgrunnen også. Det er tente øyne, ung entusiasme og en elektrisk glede som man blir smittet av.

Fotografen om serien: – Aldri før har det brent så mye i hele EU, viser målinger. Spesielt i Spania har skogbrannene vært ekstra brutale. De har slukt enorme naturreservat og brent ned landsbyer. Klimaendringene gjør nå at brannene blir hyppigere og heftigere.

Juryens begrunnelse: –

Serien gir seg selv som vinner. Inngangsbildet er høydramatisk, verden brenner. Dramatikken er knyttet til brannmennene, men leses også i de forbrente husene og detaljene som nøkkelen til huset som ikke er der lenger. Det er flere lag med historie og en kronologi som fungerer svært godt. Fotografen lykkes både med den store fortellingen om klima og fortellingen på individnivå: Hva vi har mistet. Fotografen er tett på og lar oss ta del i alvoret. Fotografen har vært modig og er så nær brannen som man kan komme. Det gjør at vi kjenner tragedien enda sterkere, som om vi står side om side med brannmannskapet.

Juryens begrunnelse: –

Et uventet perspektiv, fin komposisjon og en rytme eller framdrift skapt av frostrøyken og lyset. Det er flotte detaljer med farger og varme fra dyrene som kommer godt frem.

Fotografen om serien: – Nordkysten av Jakarta synker med opptil 25 centimeter i året. Havstigning, synkende landmasser og ekstremvær har oversvømt byer, drevet familier fra kysten og rammet økosystemer på verdens mest folkerike øy. Samtidig som myndighetene i Indonesia gjør seg klare til å flytte hovedstaden til Borneo, føler de som blir igjen seg forlatt i kampen for å bevare hjemstedet sitt.

Juryens begrunnelse: –

Det er på mange måter en klassisk reportasje der dramatikken og symbolikken er tilstede i bildene. Et barn på vei inn i verden må reddes fra tidevannet som oversvømmer husene. Fotografen har valgt noen nydelige linjer, en særegen stil og perspektiver i de enkelte bildene.

Juryens begrunnelse: –

Et sterkt, klassisk familieportrett. Det er stille og lavmælt, og rommer samtidig noe dypt urovekkende. Alvorligheten i krigen kan leses i de voksnes blikk, i sterk kontrast til barnets.

Juryens begrunnelse: –

Portrettet rommer mange lag. Det er et bilde som gir klump i halsen. Han som skal dø vil ta et viktig portrett i studio med sin datter. Det blir et metaportrett og en svært sterk historie i det øyeblikket han knekker sammen.

Juryens begrunnelse: –

Et nydelig bilde med en sterk historie, fra en konflikt som er underrapportert. Blikket hennes er fylt av desperasjon som er gått over i apati. Skjebnen er så tung. Scenen kan gi konnotasjoner til Maria med jesusbarnet.

Fotografen om serien: – Lukta av havet, kjensla av vinden, synet av bølgjene i fjorden, orda frå ei bønn. Eg kan hugsa meg sjølv som lita jente som gjekk frå jenteforeninga på bedehuset. Eg kan framleis høyre meg sjølv syngja “Eg har ein engel som følger meg” for å prøva å gjere mørkret mindre skummelt. Og eg er ikkje den første som gjer det. På ei lita øy på kysten på Vestlandet, på Vik i Øygarden, har folk levd liva sine prega av den ville naturen rundt seg ute i havet gjennom generasjonar. I dette landskapet er ikkje religionen alltid erklært, men den er nesten som ei summing under overflata, ein rytme i ritualane og gestane, eit kompass ført vidare frå ein generasjon til den neste. Å koma frå denne vesle staden kan kjennast både trygt og utrygt på same tid.

Juryens begrunnelse: –

Dette er en klar vinnerserie. Den er gjennomarbeidet som serie, og hvert bilde tilfører noe nytt til historien. Det er tydelig et miljø fotografen kjenner svært godt og som vi blir invitert helt inn til. Det er god kontakt, nært og noen ganger privat. Samtidig er det spørsmål og følelser vi alle kan relatere til. Fotografen tar oss med på en reise der hvert enkelt bilde er et nytt kapittel.

Fotografen om serien: – I Georgia går det en vandrerhistorie om en mann som hadde vært ute og reist. Da han kom tilbake til huset sitt, som lå nord i landet, var det blitt en del av Russland. Det sies at for hver natt som går flytter Russland grensene litt og litt lengre inn i Georgia. Unge demonstranter blir fengslet. Skeives rettigheter innskrenkes. Landet dras i en stadig mer konservativ og autoritær retning av partiet Georgisk Drøm, som opposisjonen ikke anerkjenner som et demokratisk valgt parti. Unge skeive flykter i frykt, til undergrunnen. Til klubbene. En helg i februar-mars er nattklubben Bassiani vertskap for det første LHBT+-eventet i Tbilisi på lenge. Utenfor går ennå demonstranter i gatene, og skal markere hundre dager med kontinuerlige demonstrasjoner.

Juryens begrunnelse: –

Vi liker at fotografen tar oss med vekk fra demonstrantene for å fortelle historien på en alternativ måte. Det er vakkert fotografert og symbolsterkt. Samtidig som rettighetene for disse gruppene innskrenkes, overlever de hemmelige rommene og miljøene uansett. Fotografen har en formsikkerhet som forsterker fortellingen.

Fotografen om serien: – Tradisjonelt har pornografi vært koblet til utnytting, trafficking og kvinnefiendtlig fremstilling. Men i møte med en ny generasjon utøvere oppdager jeg pornografi i noen tilfeller har endret helt karakter: Den kan også være frivillig, etisk, kunstnerisk, pedagogisk – og feministisk. Flere steder i Europa og USA finnes det kvinner som ser på porno som en god jobb – et yrke de selv har valgt å gå inn i. Dette prosjektet dokumenterer hverdagen til disse kvinnene, både på jobb og på fritiden. Prosjektet dømmer ikke, men prøver å forstå en livsstil. Bildene er ganske ærlige og hverdagslige. De viser ikke porno som glamorøst – men heller ikke som noe skamfullt. Subjektene er ikke ofre, de skammer seg ikke. De fremstår som handlende mennesker, trygge i seg selv, og stolte av arbeidet sitt. Det er et portrett på et miljø mange forholder seg til gjennom en skjerm, men som man ellers har liten innsikt i.

Juryens begrunnelse: –

Her får vi et innblikk i en myteomspunnet verden, sett med et nytt blikk. Det er en interessant og gjennomarbeidet reportasje, der fotografen også har greid å vise varme og humor. Det er en detaljrikdom og variasjon som skaper nye perspektiver.

Fotografen om serien: – Du kan kjenne lukten av svidd gummi utenfor hver storby i Norge. Lyden av burning, rølp og en bass så høy at håret svever. Rånere. «Mennesker som har bil og kjører målløst som fritidsinteresse», er slik rånere defineres i den norske ordboka. Er det mer enn det? Noen irriterer seg når biler kommer i høy fart, lager spor i asfalten og bråker. Men inni bilene rommes både stolthet, kreativitet og samhold. Ungdommer i en tid fylt med usikkerhet og ensomhet, men også kjærlighet og frihet. Rånekulturen har vokst frem i bygder der kjedsomheten styrer, og man selv er ansvarlig for å fylle tomrommet med egenlagd spenning. Bilen binder sammen de mange unge livene som ønsker å være en del av noe. Kanskje bilen bare er en unnskyldning?

Juryens begrunnelse: –

Vi lar oss imponere! Denne kulturen ser vi reportasjer fra nå og da, men aldri har vi sett det løst så bra som dette! Bildespråket er konsist, det er villt, dyrisk, livsglede, skitt og kjærlighet. Serien er så bra at ingen trenger å gjøre det igjen. Juryen er bokstavelig talt i full fyr av serien.

Fotografen om serien: – Den ene puppen hadde et lite hakk i seg. Det så ut som et lite søkk. Det var da ikke normalt? Hun klemte på puppene. De små klumpene – var det appelsinhud?
Det var ikke appelsinhud, og hakket var ikke normalt. Rikke de Lange hadde brystkreft, en sykdom mange blir friske fra, men ikke Rikke. Hun opererte hjernen, fikk stråling i ryggen og cellegiftkur etter cellegiftkur. Puppen med det lille hakket i ble fjernet, men til slutt døde hun, 32 år gammel. I sine siste måneder jobbet hun for en lovendring for å få utredet aktiv dødshjelp i Norge. 
– Jeg er ikke redd for å dø, og da vil jeg heller ikke leve for enhver pris. Den siste tiden er for mange så uverdig. Det må politikerene se!Dette handler ikke om politikk. Det handler om verdighet og medmenneskelighet. Det er mitt liv – er det ikke? Hvorfor får jeg ikke også eie min død? Jeg håper de som kommer etter meg, kan velge en død med verdighet, en medmenneskelig død på egne premisser.

Juryens begrunnelse: –

Bra fotografi skal kjennes i magen. Dette er et enestående eksempel på fotografiets fortellende kraft. Serien favner de lykkeligste øyeblikk og den ultimate sorgen og følger hovedpersonen inn i døden. Det er nakent, og det er opplevelsen av en unik tilgang: Du sitter i rommet og føler med dem.

Fotografen om serien: – På tre år har minst 72 barn forsvunnet fra Norge i forbindelse med omsorgsovertagelse eller akuttvedtak. Som 12-åring ble Robin Nilsen bortført av sin egen mor på flukt fra barnevernet. Han fikk en oppvekst i Polen, preget av grov omsorgssvikt. Først etter seks år fikk faren hentet ham hjem til Norge. Nå bor han hos besteforeldrene på en liten gård utenfor Halden. Robin føler seg totalt fremmedgjort. Språket er rustent. Han mangler norsk grunnskole. Han har ingen venner her lenger. I høst reiste han tilbake for å besøke steder han har bodd og oppsøke mennesker som har vært hans skjøre nettverk. Det ble en tur med ny og alvorstung innsikt, hastige gjensyn og avskjeder.

Juryens begrunnelse: –

Det er ikke lett å fortelle en historie retrospektivt, men her har fotografen klar å etablere en nerve. Det finnes en underliggende dramatikk, vi greier å føle hvor vanskelig det har vært for ham. Prosjektet krever dedikasjon og grundighet, og det berømmer vi. Vi trenger disse historiene.

Fotografen om serien: – Donbas er det enkeltstedet der storkrigen mellom Ukraina og Russland er aller mest brutal. Dette er stedet Putin setter inn alt han har for å erobre. Her er det livsfarlig. Dronesvermer, artilleri og raketter angriper sivile, skoler bombes, og livene til familier legges i grus. Omårdene øst og sør-øst i Ukraina rammes daglig av russiske angrep. Og mens Trump presset på for å få en mineralavtale med Ukraina i betaling for amerikansk støtte, fortsatte Russland å presse seg sakte fremover ved fronten. Veien mot Oleksandrivka, øst i Ukraina, ligger så nære frontlinjen at russiske droner kan nå den. Derfor settes det opp kilometer etter kilometer med fiskegarn rundt veien, i et forsøk på å spare både soldaters og siviles liv.

Juryens begrunnelse: –

Et fantastisk anslag i en helhetlig serie. Midt i all ødeleggelsen er det noen som prøver å holde fast i en slags hverdag. Fotografiet gir oss et stille glimt av håp i en virkelighet der alt rundt har rast sammen. Det er interessant at alle bildene i denne serien er tatt i mørket, med lys og håp som elementer. Fotografen har gått tett på og skapt et bilde som både er presist komponert og rikt på innhold. Mannen som forsøker å få kontakt med omverdenen, og taxien i bakgrunnen av det utbombede området, åpner for flere historier i samme øyeblikk. Ved å vise krig på denne måten oppstår en nærhet som berører oss dypt, og vi blir stående igjen med en sterk følelse av menneskelig motstandskraft.

Fotografen om serien: – Taiwanerne lever under en konstant trussel fra Kina, som aldri har oppgitt ambisjonen om å "gjenforene" øya med fastlandet. I 2021 kalte The Economist Taiwan for “Det farligste stedet på jorden”. Spenningen gjennomsyrer dagliglivet på øya, fra militær opplæring i skolene til massive folkelige protester og sivilberedskapsgrupper. For taiwanerne er deres demokrati ikke bare et politisk system – det er kjernen i deres identitet. Nærmere 70 prosent av øyas innbyggere betrakter seg selv som utelukkende taiwanske, viste undersøkelser. Bare rundt 3 prosent betrakter seg som utelukkende kinesiske. Dette markerer en dramatisk endring i nasjonal identitet som reflekterer øyas demokratiske utvikling. Flere titalls tusen mennesker demonstrerte i mai 2024 utenfor den lovgivende forsamlingen, Legislative Yuan, i Taipei mot det de mener er Kina-vennlige lover som presses gjennom av opposisjonen. Oppdragsgiver er Forsvarets forum. Prosjektet er finansiert av Fritt Ord (NJP), Forsvarets forum og IJ.

Juryens begrunnelse: –

Serien kjennes viktig, her seiler konflikten opp: Taiwan er det farligste landet å leve i akkurat nå. Det er en stilistisk gjennomført, energisk fortelling med overraskelser og mange fasetter. Her har fotografen brukt tid på å veve sammen små, hverdagslige fortellinger og samtidig komplettere en større, ubehagelig historie.

Fotografen om serien: – Er en øy fortsatt en øy når den forbindes med omverdenen gjennom vei og tunnel? På Færøyene, en øynasjon i Nord-Atlanteren med rundt 54 000 innbyggere fordelt på 18 øyer – hvorav 17 er bebodd – har geografisk avstand lenge formet hverdagsliv, fellesskap og tilhørighet. Nå endres øyene raskt. I 2023 åpnet Sandoyartunnilin mellom hovedøya Streymoy og Sandoy. Den 10,3 kilometer lange tunnelen under havet, bygget til en kostnad på 2 milliarder kroner for rundt 1200 innbyggere på Sandoy, har allerede begynt å forandre livet på den værutsatte øya. Fotografert på oppdrag for Mare Magazin

Juryens begrunnelse: –

Applaus for en historiefortelling som omfavner stillheten. Vi synes vi kan høre roen og vinden. Fotografen har et eget språk, det er nesten hvisking istedenfor skriking, men likevel mye som står på spill. Bildespråket skaper et rom for refleksjon som vi liker veldig godt.

Fotografen om serien: – "Texas, Norge" er arbeidstittelen på et prosjekt om hvordan den amerikanske drømmen ser ut i Norge. Jeg ønsker å fotografere USAs innflytelse på norsk kultur, og hva som skjer når den amerikanske drømmen flyttes til distrikts-Norge. Sommeren 2025 dro jeg til Vanse for å dokumentere den årlige American Festival og fotograferte under Jærens mest kjente cowboy, Arvid Mæland, sin bryllupsfestival i Bjerkreim. Kontrasten mellom den retroamerikanske kulturen og det norske hverdagslandskapet fascinerer meg. Nostalgien som blandes sammen med mer MAGA-orienterte miljøer er relevant med tanke på forholdet vårt til USA idag.

Juryens begrunnelse: –

Her er noen fine opptakter til et interessant prosjekt. Det er en fotograf med et godt blikk som viser et ønske om å fortelle historien. Vi oppfordrer fotografen til å jobbe videre med serien, gjerne også tettere på. Vi sier som Elivs: Keep on shining!

Juryens begrunnelse: –

Det er mange videoer av barn i krig. Også i årets bidrag var det flere av disse, men videoen om Kian og familien var den juryen følte de kom tettest på. Barn kan være et følsomt tema, både å dokumentere og se på. Her har teamet i Iran vist en historie om et skadet barn uten å være spekulativ. De unngår klisjéene med close-ups eller lange, dvelende scener fra sykehus som viser at han har det vondt, men man møter heller flere av familiemedlemmene, og opplever hvordan de takler det ulikt. Dette er en emosjonelt sterk video som gir seeren tid til å bli kjent med familien. Det er noe universelt med familien og den virkeligheten de lever i som bryter med seerens forventninger. Scener fra Iran er ikke noe vi ser så ofte, og denne videoen viser tydelig konsekvensene av det vi tenkte på som en marginal hendelse som ikke fikk så mye plass. Juryen mener videoen forteller veldig effektivt hva som har skjedd, og at ingen elementer føles unødvendige. Scenene følger hverandre sømløst, og man sitter ikke igjen med spørsmål, men heller følelser og ettertanke. Dokumentasjonen og tilgangen gjør at videoen skiller seg ut, og viser hvor viktig egen tilstedeværelse er fra krigssoner.

Se videoen her: Youtube

Juryens begrunnelse: –

Historien om Tamara minner oss om at krigen preger liv her i Norge også, hver dag. Dette er en av de bedre reportasjene om familiegjenforening som virkelig får seeren til å tenke selv. Man har fått en helt unik tilgang til helt vanlig familie, som viser konsekvensene av krigen i Gaza. Historien er fint bygd opp, med god dramaturgi som drar oss videre. Det er brukt gode virkemidler med en sirkulær fortelling. Det er ubehagelig å stå i skriket hennes, men seeren er med hele veien. Anslaget vekker nysgjerrighet, og starter med flere spørsmål vi spent venter å få svarene på. Fortellermåten tar oss med videre - man skjønner delvis, men må se videre for å være helt sikker. Detaljer i bildene viser også en ordentlig gjennomført video, som skiller seg ut på en god måte. Den gir oss et inntrykk av at teamet har vært med henne over tid og blitt kjent med henne.

Se saken her: NRK

Juryens begrunnelse: –

Denne reportasjen kunne ha handlet om barn i Gaza, eller droner og eldre mennesker i Ukraina. I stedet bryter den forventningene til en reportasje fra Ukraina, og viser livsglede i et land med krig. Den prøver ikke å sette en kontekst, men lar deg tenke selv, uten å komme med føringer. Reportasjen handler ikke om en spesifikk person, men likevel kommer man tett på. Menneskene har invitert fotografen inn i deres boble. Bildene i reportasjen er gode, og scenene gjennomtenkte.

Se saken her: NRK

Juryens begrunnelse: –

Flophouse America viser en historie som skiller seg ut. Det er et godt arbeid, fra start til slutt. Utsnitt, posisjonering av kamera, klipp i etterkant og musikken – helheten er god. Man kan merke hvor lang tid fotografen har brukt på arbeidet. Spesielt når man får møte hovedpersonen Mikal i starten som 18-åring, for så å komme rett tilbake til ham som yngre tenåring. Fotografen har selv blitt en del av familien hun forteller om, og som seer får man ta del i det lille rommet. Dokumentaren fanger juryen med en gang, og man blir sittende. En fantastisk film.

Se trailer for filmen her: Youtube

Juryens begrunnelse: –

Dokumentaren fra Ukrainas frontliv viser et viktig tema. Fotografen har fått en utrolig tilgang, og klarer å menneskeliggjøre krigen gjennom dem han møter. Karakterene gir mange ulike perspektiver på en krig. Som den nybakte moren og sjåføren som kjører dem til sykehuset. Fotografen kommer fort tett på de han møter, men han er også tett på selve krigen. Også i denne dokumentaren er det fint med et norsk perspektiv på at krigen i Ukraina angår oss mer enn vi tror. Filmen er ekte. Den er ikke tilgjort, og fotografen lar oss bli med på hele reisen.

Se dokumentaren her: NRK

Juryens begrunnelse: –

Siste reis viser et liv som går mot slutten, og vi møter Andersen, hans kone, barnebarn og oldebarn. Det er helheten juryen liker, alt fra tilgangen og møtet, til formatet. Dette er en usminket og ærlig video om døden, som ikke tråkker over noen grenser. Fotografen viser respekt for de han møter, noe som kommer tydelig fram i reportasjen. Det er mye og god bruk av humor. Dette er uventet i en reportasje om døden. Møtet med familien er ufarliggjort, og historien går sømløst fra humor til aktiv dødshjelp og gråt. Kjemien med familien er åpenbart god, og de aksepterer at han får være med på det meste. Dette er en godt gjennomtenkt og gjennomarbeidet reportasje. Det er en høydevideo som passer godt til formatet den er laget i. Dette er ikke vanlig å se.

Se videoen her: TV 2

Juryens begrunnelse: –

Juryen mener at årets videojournalist har gitt bidrag som er viktig på flere fronter. Personen har fornyet videofortellingen, som er frisk og sjangerbrytende. Der mange redaksjoner fortsatt diskuterer hvordan man skal lage godt innhold i dette formatet, har vinneren allerede klart det. Ikke ved å lage høydeformat for høydeformatets skyld, men ved å spille på dets styrker, som nærhet og tilstedeværelse. Uttrykket er rått, ufarlig og ærlig, og samtidig preget av stor respekt for menneskene han møter. Tone of voice, valg av situasjoner og de ærlige spørsmålene, gjør hans bidrag til noe særegent. Det kan nesten virke sjokkerende, men nettopp derfor oppleves også de tunge temaene og døden ikke så alvorlig. Hans møte med døden virker nærmest usentimentalt, med et helt annet blikk enn man ofte ser i de tradisjonelle og alvorstyngede reportasjene. Fotografen har gjort alt selv, noe som kan være med på å gi ham en ekstraordinær tilgang. Dette gir rom for ærlige møter og ekte øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at noen andre kunne laget dette på samme måte. I et år med få bidrag fra norske hverdagsforhold, fremstår hans innsats som ekstra viktig. Han løfter fram historier som ellers sjelden får plass, og gjør det med et uttrykk som både utfordrer og utvider forståelsen av hva videojournalistikk kan være.