1 week ago
12
– Jeg har hatt det veldig tøft og veldig vanskelig. Jeg har hatt mest lyst til å grave meg ned. Men av hensyn til de andre barna mine og familien min, så gjør jeg det beste jeg kan, sier en gråtkvalt Karen Rafteseth Dokken fra vitnebenken i Oslo tingrett tirsdag.
Den 78 år gamle pensjonisten har nettopp forklart seg om en skjebnesvanger kveld i 2021. Da fikk hun før første gang fikk vite at det var noen andres baby som ble med henne hjem fra fødestua i 1965.
Til tross for at hun må ta flere pauser for å tørke tårer under forklaringen, er stemmen og budskapet klokkeklart:
– Jeg må bare si det: Jeg har mistet troen på hele rettsstaten Norge, slår Rafteseth Dokken fast.
Nå er hun én av tre kvinner som saksøker myndighetene, etter babyforvekslingen i 1965 og påfølgende hemmelighold på 1980-tallet. Rafteseth Dokkens medsaksøkere er de to kvinnene som ble forvekslet som babyer for 59 år siden.
Oppkalt etter moren
Tidligere tirsdag hadde staten og kommunen argumentert for hvorfor de ikke kan holdes rettslig ansvarlig i saken. Deretter var det duket for partsforklaring. For Karen Rafteseth Dokken startet denne forklaringen på fødestua i 1965, da hun var 19 år gammel.
– Jeg havnet på enerom og møtte ingen av de andre mødrene. Jeg var stort sett for meg selv etter fødselen og husker ingen av de andre på fødestua, innleder 78-åringen.
Etter en uke på fødestua, dro hun hjem sammen med det hun trodde var hennes førstefødte – en datter. Selv om datteren ikke lignet særlig på Rafteseth Dokken, reagerte ikke den nybakte moren av den grunn.
– Jeg kjente ikke ektemannen min sin familie så godt. Det kunne like godt være noen der hun lignet på, forklarer Rafteseth Dokken.
Selv var hun aldri innom tanken på at datteren hennes skulle tilhøre noen andre.
– Det var aldri mine tanker at Mona ikke var min datter. Hun fikk navnet Mona, oppkalt etter min mor. Og hun var min, slår 78-åringen fast.
Mona er en av medsaksøkerne, men ønsker ikke å omtales med fullt navn.
Satt ut av spørsmål
Selv om mor Rafteseth Dokken ikke hadde noen mistanke, var det annerledes for datter Mona. Da hun nådde konfirmasjonsalder husker Rafteseth Dokken at datteren stilte et uvanlig spørsmål:
– Vi ble veldig forbauset, for det hadde aldri vært i mine tanker at ikke hun var min datter. Hun spurte om hun var adoptert. Da svarte jeg: «Nei, det er du ikke. Nils er din far».
Mona spurte aldri Rafteseth Dokken igjen. Men Nils fikk flere spørsmål.
– Hun spurte faren sin, som ikke var far likevel, om han virkelig var faren hennes. Han likte ikke de spørsmålene der, forklarer Rafteseth Dokken. Ektemannen Nils døde i 2006.
– Jeg har aldri tenkt på at hun ikke var vårt barn. Aldri tenkt på det før jeg fikk beskjed i 2021 om at.. ja.
DNA-test ble avgjørende
I 2021 bestemte Mona seg for å ta en DNA-test. Hun hadde aldri følt en sterk tilknytning og ønsket å lære mer om sine røtter. Mona la resultatet inn på slektsgranskningssiden My Heritage, og fikk plutselig en melding av det som ifølge DNA-resultatet var hennes kusine.
Det ene ledet til det andre, og Mona fikk informasjon om at hun hadde en annen biologisk familie – hun var forbyttet som baby.
– Den første tiden var grusom. Det kom opp i lokalaviser, jeg følte veldig på det. Bare å gå ut av døra og møte folk. Men jeg måtte jo ut og handle, sier pensjonisten.
Hun sier at hun siden avsløringen ikke fungerer som tidligere.
– Kunne ikke tro det var sant
Sammen med avsløringen om at Mona og Linda Karin Risvik Gotaas var forbyttet i 1965, fikk man også tilgang på dokumentasjon som viste at myndighetene var klar over forbyttingen allerede på 1980-tallet.
Monas biologiske mor hadde gjennom en blodprøve fått vite at Linda Karin Risvik Gotaas ikke var hennes biologiske datter. Nå ba hun myndighetene finne ut av hvordan det sto til med hennes faktiske biologiske barn.
Som et ledd i dette gjennomførte myndighetene flere hemmelige undersøkelser for å finne ut av hvem den andre forbyttede babyen kunne være.
Mona var på listen over fem mulige kandidater, og det ble gjort hemmelige undersøkelser av henne og resten av familien – noe Rafteseth Dokken først fikk vite 40 år senere.
Dette hemmeligholdet er én av årsakene til at de tre kvinnene nå saksøker myndighetene.
– Jeg kunne ikke tro det var sant, jeg har aldri blitt kontaktet. På 80-tallet levde Nils, og om vi hadde fått vite det da, hadde vi vært to. Det hadde vært mye lettere enn å være alene, sier den tydelig pregede 78-åringen.
Hvis du kunne velge, ville du blitt informert om at datteren din var forbyttet på 1980-tallet?
– Ja, jeg ville selvfølgelig ha visst sannheten, svarer Rafteseth Dokken.
– Akseptabelt
Etter at myndighetene i all hemmelighet gjennomførte undersøkelser av de kvinnene som potensielt kunne blitt forbyttet med Linda Karin Risvik Gotaas, konkluderte de i 1985 med at de potensielle barna «lever under tilfredsstillende sosiale og materielle forhold». Saken ble deretter avsluttet.
– Man nøyde seg med å svare ut det den biologiske moren ønsket. Det kan argumenteres for at Helsedirektoratet burde gjort mer, men det er forståelig at de gjorde det slik rammen for saken var, sier advokat Asgeir Nygård ved Riksadvokaten.
Han viser til at det på det aktuelle tidspunktet ikke eksisterte noen meldeplikt i tilfeller hvor myndighetene blir kjent med forbytning, og at de involverte så på det som en veldig vanskelig sak.
– 40 år senere mener staten man kan si at dette var en akseptabel håndtering, rettslig sett, konkluderer Nygård.
Dette er «babyforbyttingssaken»
I 1965 ble to nyfødte babyer forvekslet på sykehjemmet i Herøy kommune. I uvisshet vokste de opp med hverandres biologiske mødre.
I 1981 tok en av kvinnenes mødre en blodprøve av det hun trodde var sin biologiske datter. Resultatet viste at datteren umulig kunne være hennes biologiske barn på grunn av blodtypen.
I 1983 klarte ikke moren holde resultatet hemmelig og kontaktet distriktslegen med sin mistanke om at hun hadde fått med seg feil barn fra sykehjemmet. Distriktslegen sendte saken videre i systemet.
Kvinnen ville innledningsvis vite hvem og hvor hennes biologiske datter befant seg, og hvordan hun hadde det. Etter å ha hyret inn advokat ombestemte kvinnen seg, og ville bare vite hvordan hennes biologiske datter hadde det, før hun eventuelt tok videre skritt.
Myndighetene fant frem til fem mulige kandidater som kunne vært forvekslet. Disse ble observert i skjul for å avgjøre hvorvidt de kunne være forvekslet, og for å avgjøre hvordan de hadde det.
I 1985 sendte Helsedirektoratet ut et brev etter å ha foretatt «nærmere undersøkelser». Her konkluderte de med at det det var «ingenting som indikerer at de personer det gjelder ikke lever under tilfredsstillende sosiale og materielle forhold».
Saken ble avsluttet, uten at de mulig forvekslede kvinnene ble informert fra myndighetenes side. Myndighetene var bekymret for brudd på taushetsplikten og viste til at moren kun hadde ønsket å vite hvordan datteren hadde det.
I 1989 fortalte moren som kontaktet myndighetene til sin datter at hun ikke var hennes biologiske datter.
I 2021 tok den andre forvekslede kvinnen en DNA-prøve og la resultatene inn på My Heritage. Her kom hun i kontakt med sin biologiske kusine, og senere resten av sin familie.
Hun gikk rettens vei for å slå fast sin biologiske familie. Dette ble avgjort i Hordaland tingrett i 2023, hvor det samtidig ble sannsynliggjort at kvinnene var blitt forbyttet på sykehjemmet i 1965.
English (US)