Kanskje må vi foreldre også tørre å se saken fra et annet perspektiv

Samtidig prøver vi å finne gode måter å hjelpe en annen sårbar gruppe i samfunnet vårt: mennesker med rusutfordringer.

Kanskje må vi foreldre også tørre å se saken fra et annet perspektiv.

Tenk deg en hverdag som handler om å overleve fra dag til dag. Om å finne et sted å sove for natta. Om å dempe et evig sug etter rus. Så bestemmer du deg for å snu om på livet – og får muligheten til å gå i avrusning. Der kjemper du med all den viljestyrken du har, uke etter uke, for å skape deg et annet liv. Og du får det til.

Så står du plutselig på bar bakke. Boligjakten er i gang.

Tiden fra avrusning til fast bopel er sårbar. Manglende nettverk, ustabil hverdag og usikker framtid gjør det krevende å holde seg rusfri. Dette er en fase der samfunnet enten lykkes – eller svikter.

Så møter du opp, sliten og desperat, i noe som ikke ligner et hjem. Råte, lekkasjer og rester etter den som bodde der før deg. Likevel forventes det at du skal være fornøyd.

Parallelt raser debatten om hvor de kommunale boligene skal plasseres. For ingen vil ha dem i sitt nabolag. Jeg liker heller ikke tanken på å ha dem som naboer. Som mamma vil jeg skape et trygt oppvekstmiljø rundt barna mine. Jeg vil ha kontroll. Da er det enklest å late som om disse menneskene ikke finnes.

For hvis de kommer til mitt nabolag, risikerer jeg ubehag. Kanskje blir barna mine vitne til noe de ikke burde se. Kanskje må vi forholde oss til blikk vi ikke forstår. Og hva skjer med nabolaget? Blir fellesområdene og skoleveien mindre trygge?

Kanskje er det nettopp det som er problemet. At vi tror de er så annerledes enn oss. Tenk om vi har mer til felles enn vi liker å tro. Tenk om vi deler det samme ønsket om kontroll, og instinktet til å verne om noe sårbart.

Når vi samler mennesker med store utfordringer på ett sted, uten tilstrekkelig oppfølging og i boliger med dårlig standard, skaper vi miljøer som forsterker problemene. Det er ikke hjelp. Det er oppbevaring.

Den politikken som føres i dag, gir inntrykk av at tidligere rusavhengige er en gruppe vi har gitt opp. De kommunale boligene sender et tydelig signal om hva vi tenker om «sånne som dem». Likevel ser vi ut til å akseptere systemene som de er, og heller skyve ansvaret over på individet. På noen av de svakeste iblant oss.

Måten vi organiserer boliger på i dag, opprettholder og forsterker sosiale forskjeller. Ikke tilfeldig, men som en direkte konsekvens av valgt politikk. Når noen får tilbud om boliger de færreste av oss ville akseptert, bekreftes deres store frykt: at de ikke er likeverdige.

Og når vi samtidig sier at vi ikke vil ha dem i våre nabolag, bekrefter vi det én gang til.

Men hva om vi tenkte annerledes? At vi sluttet å «plassere» og heller begynte å «regne med».

Hva om de fikk bo i vanlige nabolag – blant oss andre? I et nabolag som ikke drar dem tilbake i rusen og trigger gamle mønstre. Ved siden av noen de kan hjelpe med snømåking. Noen de kan låne sukker av. Får man bo vegg i vegg med en som er annerledes, oppstår muligheten for å møte hverandres behov. Vi har alle noe vi kan gi.

Dette handler ikke først og fremst om dem, men om oss. Vi sier vi vil beskytte barna, men mot hva? Det finnes ingen verden uten ubehag eller risiko. Nei, dette handler om min egen umenneskelighet – som er villig til å frata andre mennesker verdighet – i frykt for å miste kontrollen.

Og det mest urovekkende er kanskje at samfunnet vårt gir rom for både tanker og politikk som i praksis sier at noen liv er mindre verdt enn andre.