Kan Maya bli gründer?

DEBATT: Jeg har to barn. Ulrik er sju. Maya er ti. Vi bor i energihovedstaden Stavanger. Kan Maya skape den fremtiden hun ønsker, også i denne byen?

Therese Oppegaard er bekymret over hva datteren får mulighet til å bli når hun blir voksen.

Av og til spør jeg Maya hva hun vil bli når hun blir stor. Svaret varierer. Noen ganger havforsker, fordi hun vil redde havet. Noen ganger sykepleier, fordi hun vil hjelpe mennesker. Noen ganger bare «sjef». Andre ganger vet hun ikke – og det er helt greit. Hun er ti år. Hun skal få lov til å være nysgjerrig, kreativ og full av muligheter.

Det som bekymrer meg, er ikke hva hun vil bli. Det er hva hun faktisk får mulighet til å bli.

For når Maya skal ut i arbeidslivet om ti–femten år, har mye i Stavanger og Norge endret seg. Spørsmålet er om vi forbereder oss på det, eller om vi gambler med fremtiden hennes. I generasjoner har denne regionen levd godt av olje og gass. Det har gitt arbeidsplasser, kompetanse og velferd – også for vår familie. Men vi vet alle at denne motoren ikke kan være bærebjelken for alltid. Likevel opplever jeg at vi, både nasjonalt og regionalt, nå tar valg som svekker vår evne til å bygge nye arbeidsplasser og utvikle et mer robust næringsliv.

Hva er det som glipper?

Kutt i tidligfasefinansiering til oppstartsbedrifter, nedskalering av Innovasjon Norges eksporttjenester og regionale næringsstrategier som dyrker dagens – ikke fremtidens – muligheter. Dette er ikke administrative grep. Det er politiske valg. Valg som avgjør hvem som får bygge selskaper, hvilke ideer som får vokse – og hvilke jobber som faktisk finnes om noen år. Når staten trekker seg tilbake i tidlig fase, flyttes risikoen over på den enkelte. Da favoriseres de som allerede har kapital, nettverk og trygghet. Mangfold, førstegangsgründere og nye næringer blir de første som faller utenfor. Det er ikke bare urettferdig – det er strategisk uklokt.

Dette rammer særlig næringer som er kapitalkrevende og langsiktige. Og det rammer særlig kvinner. Under 10 prosent av den totale risikokapitalen i Norge og Norden går i dag til selskaper med kvinnelige gründere. Rundt 1–2 prosent går til gründerteam bestående utelukkende av kvinner.

Menn velger oftere menn

Vi vet at investeringsbeslutninger ofte preges av gjenkjennelse. Når investormiljøene i stor grad består av menn, får menn mer kapital. I tidlig fase liker mange investorer å investere «lokalt». I tillegg liker investorer å investere i ting de kjenner og forstår. Mye kapital i regionen vår har sitt utspring i olje og energi, og det gjør veien ekstra bratt for nye selskaper i nye næringer. Det lover ikke godt for Maya, dersom hun en dag ønsker å bli sin egen «sjef» og utvikle en ny løsning innen kvinnehelse.

Det er ikke nødvendigvis vond vilje – men det er et system som reproduserer seg selv. Og når offentlig risikoavlastning samtidig svekkes, forsterkes skjevheten. Da overlates utvelgelsen av hvem som får bygge fremtidens selskaper til et kapitalmarked som allerede er ujevnt. Resultatet er at ideer aldri får sjansen til å bli testet, utviklet eller skalert – ikke fordi de mangler kvalitet, men fordi terskelen er blitt for høy. Eller fordi gründeren er en kvinne.

Et samfunn for vågemot

Som mor håper jeg at barna mine vokser opp i et samfunn som verdsetter kunnskap, nyskaping og mot – og som legger til rette for at flere tør å satse. Der det ikke er bakgrunn, kjønn eller nettverk som avgjør hvem som får muligheten, men ideene, kompetansen og viljen til å skape noe nytt. Innovasjon oppstår ikke av seg selv. Den krever kapital, infrastruktur og et fellesskap som tar risiko sammen med dem som vil bygge. Tidligere oljenedturer har lært oss at regionen trenger flere næringer. Å diversifisere næringslivet handler ikke om å velge bort det vi har vært gode på – men om å bruke den kompetansebasen vi har til å legge flere egg i kurven så ikke alle knekker samtidig.

Kan Maya skape den fremtiden hun ønsker, også i Stavanger?

Kan hun få muligheten til å starte sitt eget selskap, bygge noe nytt og skape arbeidsplasser – hvis hun vil? Jeg vil ha barna mine rundt meg når jeg blir gammel. Jeg vil at de skal ha reelle muligheter til å skape seg et liv og en fremtid her. Det er bra for meg. Og det er bra for Stavanger.